I¨m lost in the bush'en

Det er så mangt man aldri kunne tenke seg at man skulle ofå ppleve. Den merkeligste dagen i mitt afriansk eksil var forrige lørdag, 22. september. Der fant jeg meg selv i solsteiken langt ute i den mosambikanske bushen sammen med 500 syngende, bedende og dansende afrikanere, et NRK-team og sist, men ikke minst Dan Børge Akerø og Jørn Hoel!
Det var ikke helt tilfeldig at vi deltok på denne friluftsgudstjenesten, når ryktet om at de to norske ikonene skulle komme var det ikke annet enn å pakke sekken og ta seg turen for å bevitne dette absurde opplegget.
I anledning TV-aksjonen, som i år går til blant annet Mosambik, var de to herrene til stede for å lage tv-opptak. Jørn Hoel sang "Har en drøm" og Dan Børge gikk rundt og håndhilste på alle sammen. Hvor mye de fremmøtte mosambikanerne, som hadde blitt busset inn fra Maputo, skjønte av hele greia er uklart, det var sannsynligvis like underlig for dem som for oss. I hele tatt var det et merkelig, konstruert og ganske umotivert kulturkræsj som ikke så spesielt bra ut i det hele tatt. Men det blir interessant å se hvordan de klarer å redigere det sammen til noe bra. Det sendes 21. oktober tror jeg. Jeg er bleikingen på bakerste rad, med caps og solbriller.

Ponta de Malongane

el


Lik Dante som fikk et glimt inn i himmelriket i Den Gudommelige Komedie har jeg også fått en smak av Paradis, avd. Ponta de Malongane. Å ligge på en øde strand i soloppgang med delfiner som hopper omkring i vannkanten, hvaler som sprutende bryter sjøen i horisonten og aper som klatrer i trærne bak oss var som å befinne seg i en kitsj-plakat på en fjortisvegg, men ikke mindre beroligende av den grunn. Det gjorde ikke noe at vi hadde hele Tartaruga Lodge for oss selv denne helga, ingen andre gjester var å se, bortsett fra en haug klumpete sør-afrikanere som dukket opp idet vi kjørte av gårde på søndagen (puh! snakk om flaks!). Malongane ligger tre-fire timer unna Maputo. Den første timen går med på å kjøre ombord i den provisoriske bilferga som går frem og tilbake i Baya de Maputo, her fylles det på med biler til ferga ligger og dupper med bare en meter fra vannflaten og opp til dekk. En litt stor bølge der og hvem veit hva som skjer. Det ble forresten sendt ut tsunamivarsel i Mosambik etter jordskjelvet i Indonesia i forrige uke, men det ble snart trukket tilbake, riktignok var bølgene Malongane noen av de største jeg har badet i, men de var resultatet av en storm i det indiske hav noen dager tidligere. Etter å ha krysset maputobukta i en ferge overlesset med folk, høner og det som verre er, kommer man til Catembe. Det er litt mer liv på denne fergekaia enn på Sulesund fergeleie hjemme for å si det sånn. Herfra bærer det inn i ødemarka på en vei som i stor grad bare består av sand. Grethe, som vi dro med, fikk testa firhjulstrekkeren sin så det holdt. En gang holdt vi på å velte da hjulene skled ut av sporet, men denne dama kan å kjøre bil! Etter to timer på øde sandvei var vi vi vel framme i Malongane og Tartaruga Lodge, (enda) et lite paradis der vi var de eneste gjestene for helga. Stedet er herved nr 2 på lista over beste steder i Mosambik (Ilha de Mocambique er fortsatt på første plass).

On the road again

av






Mocambique e nossa terra gloriosa - synger de i nasjonalsangen sin: "mosambik er vårt strålende land", "vår strålende strand" hadde vært mer passende i dette landet som med sine 2000 kilometer med sandstrand har en av Afrikas lengste kystlinjer. Ekspertene sier at Mosambik er et av de neste store reisemålene og noen spår til og med at det vil bli større enn Thailand. Hvem vet, den sørafrikanske utbyggingen er hvertfall å se overalt. Kjøper man et hus på stranda her, kan man nok tjene gode penger på det om noen år. Jeg håper bare noen av alle de strandkilometerne får ligge like urørt som de gjør idag. Vi har utforsket et par av disse kilometerne i det siste, vi har blant vært i Macaneta og i Bilene, som ligger henholdsvis en og to timer nord for Maputo. Til Macaneta dro vi sammen med Jon Olav og Åsmund, to venner av Bri. Europecar hadde dessverre ingen firehjulstrekkere igjen da vi kom og ville leie bil, faktisk hadde de bare en bitteliten Kia fireseter å tilby oss. Vi tenkte vi fikk se hvor langt den holdt på de hullete veiene. Den lille tekokeren holdt merkelig nok hele veien, både fram og tilbake. Macaneta ligger i et elvedelta og vi måtte ta verdens minste bilferge over elva for å komme til stranda. To biler var det plass til på den lille elveprammen, heldigvis tok turen over ikke mer enn fem minutter. Det er mye rart å se langs veien i dette landet. For eksempel er det ganske interessant (og nervepirrende) å se på kjøremønsteret til chappaene. Vi ble for eksempel vitne til en tredobbel forbikjøring hvor altså en bil kjørte forbi en annen bil som kjørte forbi en tredje bil. Et annet fenomen er det fullstendig overlassede pickupene som raser av gårde i 100 kilometer i timen med opptil 20 stykker som klamrer seg fast for livet på lasteplanet. Kaoset som råder på markedene man kjører forbi er også alltid morsomt å overvære.
Forrige helg dro vi til Bilene sammen med fredskorpser Grethe, som har invistert i den største firhjulstrekkeren jeg har sett, og hennes datter Alva. Bilene ligger ved en lagune og er ekstremt rolig og stille. Jeg har ikke opplevd slik stillhet siden jeg var på Hedmarken... Dessuten serverte de det som må være den beste sjokoladekaka sør for sinsenkrysset.
Costa do sol, som de kaller strandlinja utenfor Maputo, er ikke like idyllisk, men desto mer livlig. Det hender jeg sykler utover her, kjøper grillet kylling i en av de små bodene som ligger på rekke og rad her. Rundt omkring trasker selgere, fylliker og skolebarn om hverandre. Vannet er brunt av forurensing og det er glasskår og kokosnøttskall strødd utover hele stranda. På turen jeg tok idag var også store deler okkupert av flere hundre medlemmer fra Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige, de rullet seg i sanden, sto på kne i fjæra, noen prester danset og sang andre skjelte og smelte og truet så svovelen oste av dem, og en liten gruppe var med stor iver i ferd med å gravlegge ei geit de hadde ofret... Og vi som klager over tilstandene de offentlige badestrendene i Norge!

Rubbel og Britt 3

Rubbel og Britt 2

Rubbel og Britt

Afrikansk tid

De som mener at tid er penger må ta feil. I motsatt fall burde jo afrikanerne være steinrike.

Sosialantropologene forklarer: Mens vi hjemme i nordvest lar klokka diktere oss, bestemmer afrikanerne heller selv. Mens arrangementet i Norge begynner klokka 20.00, begynner det i Mosambik "når alt er klart" eller "når alle er kommet". Man skulle tro alt ble et salig kaos av slikt, men det interessante er at de har innarbeidet en egen underlig dynamikk for det. Det beste eksempelet jeg kan komme på er når Bri skulle overraske sjefen sin med kake på bursdagen hans. Noen lærere og kollegaer skulle også være med, men når det gjelder overraskelser er det Bri som er arrangør, det kommer neppe som noen overraskelse. Det var lørdag morgen og planen var å møtes utenfor skolen klokka ni, kjøpe kake og dra hjem til sjefen. Det var selvfølgelig ingen som var der klokka ni. Halv ti dukket to stykke slentrende opp. Når vi spurte hvor de var fikk vi, som alltid!, vage svar om at de kommer og er på vei. Klokka ble kvart over ti og vi begynte å bli litt stresset, kanskje director Victor ikke ville være hjemme. Halv elleve kom det en til, i mellomtiden hadde vi innsett at vi bare fikk ta det som det kom, og satt oss på en kafe for å vente der. Kvart over elleve var alle kommet, men da hadde en gått for å gjøre et ærend og kom ikke tilbake før halv tolv. Akkurat da så vi bilen til Director Victor svinge inn foran skolen og sjefen selv som forsvant inn på kontoret. Dermed var det bare å ta med seg kaken og trommene (de er alltid med der det er fest) og banke på. Det ble stor suksess. Og bare Bri og jeg stusset over hvordan dette her gikk til.

I romanen "Leopardens øye" beskriver Henning Mankell (som bor i Mosambik) forskjellen på hvit og svart kultur. En av tingene han tar opp er måten å snakke på. Hovedpersonen opplever å aldri få skikkelig svar fra en afrikaner, bare vage, uklare og gåtefulle bortforklaringer. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler av og til litt av det samme. Nå snakker ikke folk så mye om leoparder som jakter om morgenen og fortidens ånder, slik de gjør i romanen, men det er ofte veldig forvirrende og vanskelig å få klare svar fra noen. Nå sitter jeg for eksempel og venter på at Mario skal dukke opp, han skulle vært her for en time siden, spør jeg hvorfor han ble forsinket, regner jeg ikke med å få et klart svar. Spør man noen om veien er man like forvirret etterpå. Det er ikke bare språklige problemer, men en helt annen måte å føre en samtale på, eller en annen måte tenke tid og rom på, eller noe sånt. Hvem vet?

Ebay på afrikansk vis

Ifølge historien var det første Libyas president, Gadaffi, sa da han besøkte Maputo: "Where is Xipamanene". Det største markedet i Mosambik er også kjent langt utover landegrensene. I bydelen Alto-Mae ligger dette gigantiske og kaotiske området. Befolket av ropende selgere, høner, tiggere med polio-deformerte bein, geiter, utmagrede gamle menn og tjukke afrikanske kvinner, barn i alle aldre springer omkring, biler og chappaer tuter, bodene som selger cder og stereoanlegg konkurrer om volumnivå og overalt står det små radioer og spyr ut rapmusikk.
Det sies om auksjonssiden på internett, ebay.com, at får du ikke tak i det du skal ha der, så finnes det ikke. Vel, det samme kan sies om Xipamanene. Ifølge ryktene kunne man tidligere få kjøpt alt fra levende leoparder, sjimpanser til kroppsdeler fra mennesker her. Idet kaoes du trasker rundt i blir du tilbudt å kjøpe det meste. For eksempel klær i absolutt alle fasonger, tilstander, størrelser, farger og alder. Det er her alle posene med klær dere gir til innsamlingsaksjonene havner. De havner på markedet og blir solgt for en billig penge. Resultatet er jo at afrikanerne går rundt i de mest forunderlige bekledninger og kombinasjoner. Veiarbeidere står og jobber i åttitallts-blazere, folk trasker rundt i dressbukser og boblejakker, småunger promoterer for sveitsisk mesterskap i kvinnefotball '86 (Dørvakta vår kommer annenhver uke på jobb i dress og slips, fordi han har bare to sett med klær, finstasen og arbeidsklærne, og hver andre uke må han jo vaske arbeidsklærne). Men det er ikke bare klær man får tak i i Xipamanene. Her går oksehodene, hønene og de levende geitene for en billig penge. I voodooavdelingen får man tradisjonell medisin, urter, piller, røtter og blader i alle varianter. Fletta kurver, panner, kokosnøtter, mer eller mindre frivillig soltørket fisk, bilstereoanlegg, lampeolje, peanøtter, kongereker, grønne tomater og andre mystiske grønnsaker, øl, øl, øl, mobiltelefondeksler, kleshengere, vesker, klær, tonnevis med klær, med eller uten lopper, (godt) brukte sengesett, kassetter, dvder, tannkrem så det holder, fanden og hans oldemor, kort sagt alt du måtte trenge til og utenfor hjemmet blir du tilbudt der du går deg vill blant alle bodene. Det er en intens opplevelse å tråkke rundt i Xipamanene og jeg kan ikke unngå å tenke på de som jobber der hver eneste dag. Som sitter på sin lille, faste flekk og tilbyr sitt lille sortiment, noen små fisk på et klede eller det de måtte ha rasket sammen fra hageflekken. Det er også et liv.

Hjelp! Vi er på ferie...

Navnet Parelius lyder på det opprinnelige gresk som det stammer fra "Par Helios" - for de som ikke har lest gresk på en stund betyr det altså "under solen", og nå i juli har navnet virkelig kommet til sin rett når (nesten)hele familien Pareliussen har tatt turen sør for ekvator og utsatt seg for den nådeløse afrikanske heten. Nåja...det er jo vinter her omkring akkurat nå. Med temperaturer helt nede på 15 grader om natta har det jo vært iskaldt. Afrikanerne går jo rundt med toppluer og boblejakker i solsteiken. Så kaldt har det vært at jeg faktisk har pådratt meg kraftig forkjølelse (Som kjent er jo symptomene på malaria de samme som for influensa, men jeg satser foreløpig på at det neppe er malaria som gjør meg så snørrete) Uansett, familie på besøk er ingen spøk. Søster Johanne ble igjen hjemme og valgte heller å bruke pengene sine på svømmekurs på årets Roskildefestival. Resten av slekta tok turen nedover. Ganske imponerende. Det er tross alt på andre siden av jorda. Tenk at jeg sitter under føttene deres akkurat nå. Merkelig tanke. Først ute var søster Elin og kavaler. Vi møtte de i Cape Town dro de med til Maputo etterpå. Etter å ha vært guide i hovedstaden noen dager var det de som ble med oss nordover til Den mosambikanske øy. Far og Mor Pareliussen kom en uke senere. Sistnevnte hadde tidlig uttrykt bekymring om alt fra strandslanger til kakerlakker og malaria. Men det gikk overraskende, bare noen små gekkoer var å se. Alt i alt må jeg si herr og fru Parelius var usedvanlig tøffe. Uten angst kastet de seg ut på elefantsafari og inn i stappfulle chappaer (21 personer i en Toyota Hiace er ny rekord for meg..), fryktløse ble de med på ghettosafari, guidet av min gode hjelper Mario, og fikk med seg Xipamanene, et av de mest kjente markedene i Afrika, og et eget kapittel for seg selv. De prutet seg gjennom hordene av gateselgere, taklet nysgjerrige politimenn og var ikke fremmed for litt god gammeldags backpakking på øyene utenfor byen. Pappa fikk smake på laguster igjen, en type hummer uten klør, som han hadde lengtet etter i førti år, og mamma surret seg inn i capelanaer, de afrikanske kledene som damene bruker her, så man ikke skulle tro hun hadde gått i noe annet hele livet. Om portugisisken gikk litt trått, og helst ble byttet ut med sjømannsspansk eller hedmarksengelsk så klarte de likevel å komme seg opp til Ilha de Mocambique de også, tross en fartsglad drosjesjåfør (200 kilometer på en time og et kvarter..). Det er ikke tvil, flere burde følge eksempelet og ta seg turen. Vi har ledig gjesterom.

Mr. Hans og Den mosambikanske øy

Scena i Karate Kid I, der helten selv står på en påle i på stranda i solnedgang og sparker i lufta er både berømt og beryktet. Det er kulere å se ungene trene capoeira i vannkanten, og selv om vannet i Maputo er for skittent til at det frister å bade så mye er det ganske fint å sitte der å lese og takke pent nei til suvenirselgerne. Det siste gjøres med størst hell på det lokale språket shangana. Min venn Mario lærte oss trylleordene "Ani shilavi" - som betyr "jeg vil ikke ha det". Selgerne blir så overrasket når vi sier det at de begynner bare å le og blir ikke skuffet når vi ikke vil kjøpe noe, i stedet vil de lære oss nye ord. Strendene i Mosambik er av en annen verden. Godt over 2000 kilometer strandlinje har landet. Og selv om Sør-Afrika har kjøpt opp en del meter, er det fortsatt mer enn nok å ta av. Man kan vandre langs det kritthvite (hørt det før) beltet i dagesvis, virker det som, uten å støte på mange.
Noen strender er likevel mer opptatt enn andre. Strendene på Ilha de Mocambique er for eksempel offentlige toalett. Når vi trasket rundt denne lille øya nord i Mosambik så vi folk sitte på huk rundt omkring og bedrive sitt. Snakker om føling i fjæra...Med 7000 mennesker uten tilgang på noe kloakksystem er stranda faktisk det beste stedet å gjøre det på. Det er bare å vente på neste tornado så er alt skylt bort. De ligger i tilfelle mye ulumskheter i farvannene der nordover, for øya har vært bebodd siden 1200-tallet. Først kom afrikanerne hit, senere seilte araberne nedover fra Dar Es Salam og strandet her, før Vasco da Gama ankret opp 1498. Den portugisiske bosetningen står der den dag i dag, og er ført på på UNESCOs verdensarvliste. De første portugiserne gjorde var selvfølgelig å bygge en kirke. Den er idag regnet for å være den eldste bestående europeiske bygningen på den sørlige halvkulen. Etter at den sakrale makten var introdusert på øya var det neste skritt naturlig nok å stadfeste den verdslige makten. Fortaleza de Sao Sebastian er et gedigent fort på nordspissen av øya. Bygget i beste piratstil med kanoner og palmer, fengsel og en egen luke hvor alle opprørerne ble kastet i havet. Idag er fortet i ferd med å kollapse helt sammen, murpusse drysser i håret på deg når du trasker gjennom gangene. Det er for øyeblikket også fungerende ungdomsskole, mens de holder på å bygge ferdig den egentlige. Med ekte sjørøverfort, perler som fortsatt skylles opp på stranda etter et skipbrudd på 1600-tallet og en fin miks av afrikansk, arabisk og europeisk kultur, blir det naturligvis en helt spesiell stemning. Merklig nok drev ikke portugiserne bort alle muslimene på øya, de er fortsatt i flertall, og det er også flere gamle moskeer, en enda elde enn de portugisiske bygningene. De meste er likevel i ruiner i dag. Her står det mer om øya : http://en.wikipedia.org/wiki/Island_of_Mozambique
Det var ikke mange turister her. Vi hadde et helt hotell for oss selv og de kveldene vi ikke spiste middag på hotellet fikk hele staben fri og vi møtte de på stranda (det var en ren strand på øya!) hvor de drakk øl.
Vi seilte også med dhow, en seilbåt type arabisk, ut til Ilha de Goa, en enda mindre øy utenfor Den mosambikanske øy, her var det lokale fyrtårnet og den enda mer lokale fyrvokteren, den eneste innbyggeren her. En merkelig skrue som neppe hadde hatt vaktavløsning på en stund. Han lå og gliste og rulla seg i sanden. Med opptil to meter høye bølger som slo innover stranda ble det dessverre begrenset med bading. Bedre ble det ikke av at man ble fullstendig forslått av korallbiter og skjell som ble kastet på land for hver bølge.
Det er ikke mye tigging i Mosambik, omstendighetene tatt i betraktning (det er nå offisielt det 168. fattigste av 177 land i verden), og det de spurte om her på øya var ikke penger eller mat, men blyanter, penner og skrivebøker. Vi hadde heldigvis fått tips om dette og hadde med oss en del skolesaker. Sjelden har jeg møtt så mange hyggelige mennesker klemt sammen på så få kvadratkilometer. Et virkelig flott sted, sammen med Cape Point er dette høydepunkt hittil i Afrika.

Noen bilder fra sommeren (eg. vinteren). Flere kommer etterhvert (også med bildetekst)

Struts i solnedgang

På begynnelsen av 1900-tallet satte den portugisiske administrasjonen i Mosambik igang et storstilt landbruksprosjekt sør i landet. De enorme savannene skulle omgjøres til åkerlandskap. Og for å sikre de fremtidige plantasjene satte de først igang en massiv elefantjakt. Elefanter har nemlig en stygg uvane med å tråkke i stykker oppdyrket land. 2000 elefanter gikk med i massakren som fulgte. De ble nesten utryddet i hele den sørlige delen av landet. Ikke overraskende ble det ikke noe særlig til gårdsdrift å snakke om. Savannene ligger der urørte den dag i dag, bare litt mer øde enn før.
Min portugisisklærer Sergio skulle som tidligere nevnt ønske at Mosambik var blitt kolonisert av flittige engelskmenn, som i Sør-Afrika. Og forskjellen er virkelig slående i det du krysser grensa til nabolandet i buss på vei til Johannesburg og Cape Town. Mens man i Mosambik har kjørt gjennom ukultiverte ødemarker er det rett over grensa i Sør-Afrika mål på mål med med åkrer langs motorveien. Uendelige maisåkrer ligger side om side med idylliske appelsinfarmer og bananplantasjer - Usa-style. For dette landet ligner ikke mye på Afrika. Ikke bare kjører de like mye bil og spiser like mye kjøtt som amerikanerne, men også cowboyhattfrekvensen er like høy. Idet man har lagt den enorme Krugerparken bak seg, og kjørt forbi byene Komaatiport og Nelspruit kommer man inn i et landskap som ligner det ville vesten med kaktuser, brunsvidde åser og kanyons ved siden av togskinnene.
Men vi tok fortsatt buss, og var på god vei til Jo'burg eller Josie - også kjent som Johannesburg. Byen som inntil nylig hadde verdensrekord i antall liter blod i gatene før Nairobi i Kenya fikk den tvilsomme æren. Med Sør-Afrikas blodige kriminalstatistikker godt innprentet i skallen rullet vi inn i Johannesburg ved solnedgang - i femtida altså, det er vinter her. Vi kastet oss inn i første og beste taxi og ga sjåføren adressen til våre venner Mona og Ruis piggtrådsikre leilighet. I et land hvor det reklameres for skuddsikkert glass på gata gjelder det å komme seg bort fra trivelige steder som busstasjoner og slikt. Vi ble riktignok litt bleke når vi så at taxien fulgte skiltingen mot Hiltbrow - den mest kriminelle bydelen i Johannesburg - og trakk et lettelsens sukk når vi endelig svingte en annen vei. Det lille vi så av byen var ikke spesielt vakkert. Det lignet veldig mye på enhvilkensomhelst amerikansk by, og hadde de samme skiltene og logoene og skyskraperne rundt omkring. Rosebank, bydelen hvor Mona og Rui bor, er av de fineste og tryggeste, og har et berømt søndagsmarked. Her får man kjøpt det meste man ikke ante kunne eksistere av antikviteter, rarieteter, snurrepiperier og suvenirer. Jeg ga endelig av for kitsj-presset og investerte i et avansert påskeegg - Et utskjært strutseegg med lyspære inn. Jeg styrte i det minste unna all batikken!

Vi hadde vært omtrent tre timer i Cape Town da det kom bort en fyr til meg og spurte om jeg hadde lyst at han skulle bruke kniven på meg. Regnestykket var enkelt. Det ville jeg selvfølgelig ikke. Nå så jeg aldri om han faktisk hadde en kniv på innsiden av lommen, slik han hevdet (Dette var midt på lyse dagen, i hovedgata Long Street, med folk bare ti meter foran oss), men villskapen (eller rusen som det også heter) i øynene hans, pluss sjansen for at den eventuelle kniven var brukt før og dermed kunne være smittefarlig med aids var overbevisende faktorer. Jeg åpnet lommeboka for ham og lot han grabbe med seg de fem-seks hundre randene jeg hadde på meg. Det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Jeg ble først og fremst forundret. Ranet? Jeg? Som min gode venn Ole Morten kommenterte om innbruddet; "kjipt og eksotisk på samme tid". Altså eksotisk på en kjip måte, det er da noe. De hundrelappene som forsvant betyr ingenting, det de egentlig stjeler er jo følelsen av trygghet, og den er mye mer dyrbar. Men når det kanskje viste seg å være en falsk følelse, var det kanskje greit?
Sør-Afrika er fascinerende på avstand, det er både uland og iland på samme tid. Det har en av verdens høyeste vold og kriminalitetstatistikker, enorme forskjeller mellom fattig og rik, millioner av ulovlig immigranter, elleve offisielle språk - deriblant klikkespråket Xhosa og det litt lattervekkende afrikans, som kan minne om en svært, svært sær norsk dialekt. Ikke ulikt flamsk, altså. Crime is a national obsession, står det guideboken vår, og det var ingen som var overrasket over at vi hadde blitt ranet, tvert imot fortalte alle de lokale at det samme hadde skjedd med dem for ikke lenge siden.
Men, tross en enorm township i utkanten og gatene fulle av folk med tvilsomme hensikter, Cape Town er fabelaktig bra. Dette må være den mest bohemske byen i Afrika: Omkranset av vingårder og med legendariske Long Street, som mest av alt minner om et kvartal i Montmartre, Paris. Når vi allerede var blitt ranet var det ingen vei tilbake, vi tok på oss turistrollen med stolthet og gjorde unna alt det obligatoriske. Første dagen gikk vi langs Waterfront, som mest av alt minner om Bryggen i Bergen, bare større. Været var også som i Bergen - stadig skiftende, men mest vått. Her møtte vi også min kjære søster, Elin, og hennes utkårede, Simon. Vi bega oss ut av byen et par dager. Først tok vi en guidet tur i vindistriktet, inkludert et lynkurs i vinsmaking. Dette området minte om the rolling hills of England og var ikke lite idyllisk der det lå med sine vinranker og små landsbyer. En ettermiddag dro vi til Canal Walk, som er det største kjøpesenteret på det afrikanske kontinentet. Ikke akkurat min stil, men fire hundre butikker, bygget som et slott i prangende og smakløs eurodisneystil til tross, etter noen måneder i Maputo var det godt å se et skikkelig kjøpesenter (det sitter langt inne å innrømme det, men det er sant...). Jeg gikk fort lei, men fikk idet minste investert i en ny laptop. Vi rakk også en liten fjelltur en dag. Cape Town ligger ved foten av Table Mountain og det går selvfølgelig taubane opp de tusen meterne, flott utsikt over hele the western cape, som det heter. Obligatorisk var selvfølgelig også en tur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt 18 av sine 27 år i fengsel. Idag er øya et lite paradis hvor kaniner hopper og pingviner vagger omkring hverandre (det er sant!). Men høydepunktet var nok den dagen vi tok turen sørover til det forgjettede Kapp det gode håp. Stranden er etter tradisjonen (men ikke i realiteten) det sørligste punktet i Afrika. Det er også her den flygende Hollender skulle prøve å krysse inn mot det indiske hav i storm og uvær, men måtte gi tapt etter at den rabiate kapteinen forbannet Gud og ble dømt til å seile omkring til evig tid. Det var et fantastisk vakkert sted. Tuppen av Afrika! Det var ganske utrolig å stå der og prøve å forstå at 600 mil sørover lå Antarktis. Det var også her vi støtte på en flokk med struts i strandkanten. Med sola som gikk ned i Atlantarhavet bak dem satt vi i bilen og fulgte dem med blikket, og jeg tenkte at strutsekjøtt er jækla godt...
I sin fabelaktige bok A Short History of Nearly Everything skriver Bill Bryson om en skotsk vitenskapsmann (jeg tror han var en av grunnleggerne av geologien) som hadde den merklige hobbyen å prøvesmake på alle dyr han kom over. Målet var å spise seg gjennom hele verdens fauna, fra pungrotter til flodhester. Han kunne like gjerne vært sør-afrikansk. Om de ikke har så mye flodhest på menyen, så spiser de det mest annet som finnes i skogene deres. Struts, krokodille, og antiloper som Impala, Kudu og springbok blir alle servert i filetform i den typen cuisine de kaller "game food" - navnet kommer av game reserve, som er betegnelsen på nasjonalparker og lignende. Jeg har jo selv noen liter skotsk blod i årene, så jeg følte jeg også måtte smake meg gjennom viltbestanden. Det var ingen store overaskelser. Krokodille smaker som kylling - altså ingenting, kudu og springbok minner både om lam og storfe. Mest interessant var struts, som jeg synes smaker som en blanding av kylling og oksekjøtt, på samme måte som hvalkjøtt smaker en blanding av fisk og okse. Mat og drikke er velsignet billig i Sør-Afrika, for ca 120 kroner fikk vi middag til fire, med øl. Da går det an å spise ute! Det kulinariske høydepunktet ble uten tvil Beltahazar på Waterfront. Kjøttet der var så mørt at man ikke merket at man tygde. Etter noen måneder i Mosambik, hvor man noen ganger blir sliten i kjeven av å tygge seg gjennom det kjøttet man blir servert, var det ikke mindre enn himmelsk.

En bursdag i Afrika

Fröken Mosambritt er et helt lite event-byrå i seg selv. Bursdagen min i fjor var jo legendarisk, det vet alle som var med på den. Kunne hun overgå seg selv i år? Selvfölgelig kunne hun det.
Det ble nok en gang en dag full av kontraster. Etter å ha blitt servert muffins på senga dro vi til det mest snobbete hotellet i byen, hotell Polana, for å spise lunsj. Vi hadde tenkt at vi måtte spise der en gang i löpet av oppholdet, og nå synes det å väre en like bra anledning som noen. Maten var god, men hadde en liten moralsk bismak. Vi betalte nesten en halv mosambikansk månedslönn for to små forretter, vannet vi bestilte kostet en vel omkring en dagslönn. Det var helt absurde priser og personalet stusset litt da vi ikke bestilte noen hovedrett eller dessert.
Etter dette måtte Bri på skolen og jobbe, og jeg mötte guttene i The Umoja Action Team, for å bli med dem og se på arbeidet deres. Umoja er et stort kulturprosjekt mellom Norge, Mosambik og Sör-Afrika, det er dette Bri også jobber under. Calu, Fernando, Benito og Nelson i action-teamet er pådriverne for prosjektet i Maputo. I det siste har de jobbet på forskjellige barneskoler rundt om i byen og hatt workshops med trommer, sang og dans. Vi tok chapa ut til et av forstedene besökte en barneskole der. Her var det mildt sagt kaotisk. Noen elever hadde friminutt, andre hadde timer. Klasserommet var enten under palmene, i skyggen av skolebygningen, eller i en av de nakne salene inne i bygget. Det var ikke pulter nok til alle, så noen må sitte på gulvet. De har en tavle, en pekestokk og kritt. Elevene har en penn eller blyant og en bok eller to. Det er ingen dörer eller vinduer, så det er konstant stöy overalt. Men gutta i action-teamet har alle gått på lignende skoler selv, så de lot seg ikke affisere.
För trommingen begynte presenterte de meg for elevene, og for å gire dem opp litt ekstra fortalte de at jeg var en av sjefene for hele Umoja-prosjektet og at jeg hadde bursdag. Og för jeg visste ordet av det sto en hel afrikansk barneskole og sang "Parabens a voce" - altså Happy birthday - til meg. Og like etter gikk ei jente frem og spontant-deklamerte et dikt...!
Deretter var det tre timer med heftig skråling, hoftevrikking og dundrende djember. I det vi skulle gå kom det en liten gutt bort og ga meg et ark. Der hadde han skrevet noe. O que e isto - hva er dette - spurte jeg. - E uma poema - det er et dikt - hvisket han og stakk.
Vi dro inn igjen til byen igjen og jeg og Bri dro for å spiste middag, hun sukket og klaget over at hun ikke hadde fått ordnet noe til bursdagen min, men jeg sa at jeg var godt fornöyd etter snobbelunsj og trommekurs. Vi dro hjem og parkerte syklene da Bri plutselig hvisket "Jeg tror det er noen i bakgården", etter innbrudd har vi jo värt ekstra oppmerksomme på sånt, så jeg gikk dit for å sjekke hva det var. Det var absolutt noen der. Der sto hele Action teamet igjen sammen med Verdens Hyggeligste Sjef, min private guide Mario, Stefan og Aldo som jeg ble arrestert sammen med, og en hel del andre bra folk med kake og öl og ballonger. Mosambritt hadde lurt meg trill rundt igjen. Festen ble en klassiker.

Late menn

Hva gikk galt med Mosambik? Like för jeg dro hit leste jeg en artikkel om en danske som påstod at hovedårsaken til Afrikas problem med fattigdom, underutvikling og krig skyldes en kultur av late mannfolk. Den afrikanske mannen gidder rett og slett ikke engasjere seg, hevdet dansken, som jeg ikke husker navnet på. En nokså radikal påstand, det er nok de fleste enig i. Men når jeg snakker med folk her nede er det litt underlig at flere har samme svar på spörsmålet. Sergio de Jesus (ja han heter faktisk det!) skulle önske at landet heller hadde blitt kolonisert av Tyskland eller England. Da hadde det värt en helt annen sving over sakene, sa han og smelte pekestokken i kateteret. Han skyldte på late portugisere, udugelige som de var til koloniadministrasjon. Med rigide, punktlige og flittige engelskmenn eller tyskere som kolonisatorer hadde landet idag hatt en helt annen arbeidskultur (Tja...Tysklands eneste koloni endte vel ikke akkurat lykkelig..noen som husker Rwanda? Det var i beste fall et folkemord helt etter tysk systematikk...huff, den var stygg, beklager). Men min flittige kompis og trommelärer Calu er enig. - We need to build this country together, man, sier han, men legger til at folk er ikke interessert, de gidder ikke å bry seg med noe annet enn seg og sitt (Lyder kritikken kjent?) Sosialismen kastet de på båten samtidig som det ble innfört fredsavtale på begynnelsen av nittitallet, kapitalisme og individualisme ble tatt imot med åpne armer, Sör-afrika har jo for eksempel kjöpt opp hele kystlinjen og bygget feriesteder for seg selv. Smart, dermed går alle pengene rett tilbake i deres egne lommer.

Og speaking of "The USA of Africa" - altså Sör-afrika (de har mange tjukke, hvite folk, og kjörer mye bil), vi loffer til Cape Town neste helg. Först buss til Jo´burg, som det kalles her, der skal mi väre noen dager hos noen venner av MosamBritt, det kan bli interessant, byen holdt vel rekorden for å väre verdens mest kriminelle inntil Nairobi tok den igjen for litt siden. Vi blir der bare to dager, så tar vi fly til Cape Town og blir der en uke. Nelson Mandela here we come!

Bilder

Endelig har jeg faatt over noen bilder. Her er noen blinkskudd fra gaardsdagens sykkeltur langs Costa do sol. Bare fem kilometer ut fra sentrum saa er man ute paa bygda .

You get what you pay for - om restauranter og aa spise ute

I Mosambik faar du det du betaler for. Hverken mer eller mindre. Det er veldig greit aa forholde seg til. Vi var en gjeng skandinavere (jeg vet; gud forby!) som var ute og spiste forrige helg. En av oss bestilte det som het "Green salad" i menyen, og det var akkurat det hun fikk, en dose gronn salat, hverken mer eller mindre, noen gronne blad av typen kinakaal eller isberg eller hva det naa var. Bestiller du en roast-beef-sandwich faar du akkurat det: et stykke roastbeef mellom to loffskiver, og ingenting annet. Det er litt fascinerende, men mest av alt veldig enkelt aa forholde seg til.

You get what you pay for heter det i USA. Ja, det er vel slik. Det er to ting de ikke faar til her. Det er laaser og det der glidelaaser. Etter at min fantastiske canadiske ryggsekk forsvant i innbruddet maatte jeg kjope meg ny sekk. 150 meticals (ca 40 kroner) skulle de ha i ryggsekkbutikken. En halvtime etter gikk den i stykker, forst satte glidelaasen seg fast, og naar jeg provde aa riste litt i den datt den helt av. Og jeg som hadde spandert tyggis paa betjeningen og alt mulig!

Estrela vermelha

Mosambik er saa fattig. Saa inni helvetes fattig. Minstelonnen er paa 1600 meticals i maaneden, altsaa rundt 400 kroner. Paa kjopesenteret ved siden av oss koster en pose notter 114 meticals! Det er absurd for en sosialdemokratisk nordmann. Jeg tenker at er det en ting som er bra med Norge saa er det at alle i det minste kan handle maten sin paa samme butikk. For aa faa en notert kopi av passet mitt maatte jeg betale 500 meticals til den norske ambassaden. Det er en tredjedel av en maanedslonn her! Tenk om man skulle betale 5000 norske kroner for aa faa en kopi av pass med stempel og underskrift. Paa min slunkne studentkonto har jeg mer penger enn mange mosambikanere kommer til aa tjene i lopet av mange aar.

Mosambik er saa bunnskrapet som det kan bli. Og folgelig handler alt om penger. Det er litt slitsomt. Den observante leser har kanskje faatt med seg at jeg ikke lenger skriver de tre siste b bokstavene i det norske alfabetet slik du skal skrives, men i stedet skriver ae, oe og aa. Grunnen er enkel: Min kjaere canadiske laptop er borte. Vi hadde innbrudd for to uker siden. Mens vi laa og sov brot tyver seg inn i leiligheten vaar og rensket den for alt av verdi. I beste Donald Duck-stil kom de seg inn i bakgaarden vaar (sannsynligvis bestukket noen vakter), her fant de en stige, de klatret opp til verandaen vaar, lirket seg under det heldekkende gitteret som liksom skal sikre oss mot slikt og dirket enkelt og greit opp kjokkendora. Like greit at vi ikke vaaknet, jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort om jeg hadde sett dem. Antageligvis hadde jeg blitt forundret. Innbrudd? Det skjer jo vel bare paa tv?

Uansett, de kom seg unna med alle tre laptopene vaare, to mobiltelefoner, et digitalkamere og et digitalt videokamerea, samt min kjaere ipod og ryggsekk. Det var verdier for 50-60000 norske kroner tenker jeg. Absurd mye i dette landet. De kan neppe ha forstaatt hvor stor fangst de fikk. Det blir som om de skulle faatt med seg en halv million hjemme i Norge. Vi kom oss til politistasjonen og skulle melde fra om det som hadde skjedd. Her ble vi bedt om aa holde kjeft og sette oss ned. Herregud, politiet i dette landet, de skremmer meg... jeg mener: kan man stole paa underbetalte herskesyke mennesker, som i tillegg er bevepnet med hagler og maskinpistoler (det er SAA mye vaapen her!). Naar man i tillegg observerer at det eneste som henger paa veggene paa politistasjonen er reklame for det nasjonale olet 2M (like utvannet som ringnes) skjonner man at etterforskningen nok blir noe tilfeldig. Politiet hadde ikke en gang en telefon og maatte laane vaare mobiltelefoner for aa ringe etter kollegaer. Det er ikke rart de er korrupte. Politikontoret hadde ikke en datamaskin, ikke en skrivemaskin, bare en naken pult og to skjeive stoler. Ingenting annet.

Korrupsjonen gjennomsyrer forresten hele samfunnet her. Det er trist aa hore om ungdomsskolelaerere som prover aa presse elever for penger for aa gi dem gode karakterer. Eneste mulighet for aa faa jobb er aa kjenne noen. I forrige uke brant hele landbruksdepartementet i landet ned. Det var like foer en omstridt reform skulle iverksettes. Brannen startet i arkivet. Neppe tilfeldig...

Men tilbake til innbruddet. Det var tydelig at politiet ikke hadde tenkt aa foreta seg mye. Losningen var aa prove selv. "Estrela Vermelha" (den rode stjerne) er ogsaa kjent som "tyvenes marked". Det er hit alt tyvegodset i landet havner paa billigsalg. Jeg undret meg tidligere om hvorfor det var saa mange feite mobiltelefoner i dette landet, jeg har skjont naa, altfor seint, at de selvfolgelig er stjaalet fra sor-afrika og solgt her paa markedet for en billig penge. Markedet ligger et lite stykke utenfor sentrum og er ikke spesielt trygt for hvite, stinnrike europeere. Vi hoerte om andre som hadde dratt hit etter aa ha blitt ranet og de hadde funnet sine saker igjen. Saa vi bestemte oss for aa prove lykken. Det var Jan Anders, rektoren paa den skandinaviske skolen som sa han kunne folge med oss og se om vi fant igjen noe. Mannen minner om en blanding av Postman Pat og Brannmann Sam, men viste seg snart aa vaere den toffeste svensken sor for Mogadishu. Bevaepnet med pepperspray (i tilfellet det skulle bli noe trobbel) dro vi i vei til markedet. Med oss hadde vi ogsaa en mosambikaner som jobber paa skolen. Det var han som skulle foere ordet.

Markedet var enormt. Her var det saa mye stjaalne varer at jeg ikke hadde trodde det skulle vaere mulig, tusener av mobiltelefoner selvfolgelig, playstationer, cd-spillere, dvd-spillere, laptoper, alt du kan tenke deg av elektroniske varer, en videokanon til femtitusen sto utstilt paa en gammel olkasse. Fascinerende sted aa gaa omkring. Men ikke spesielt trygt, det er visstnok masse sivilt politi her, og kjoper man noe kan man bli arrestert for heleri foer man veit ordet av det. Om vi fant noen av vaare saker var planen aa si at vi hadde penger i bilen og lokke selgerene til den. Naar vi var fremme ved bilen skulle vi, ifolge Jan Anders, som hadde gjort dette foer, grabbe til oss sakene og kaste oss inn i den og kjore av sted - rett og slett stjele de tilbake. Men vi fant dessverre ikke noe av vaare saker. Den toffeste barneskolerektoren vest for Pecos og jeg maatte dra tomhendte tilbake.

Spennende var det lell...

Ambassa-døren på vidt gap

Sånn var det: Et syttendemaitog fullt av hoiende svenske barn og forvirrede afrikanere som mumler "hip hip horra" og vifter med norske flagg, samt en og annen bunad under palmene. Nasjonaldagen ble en surrealistisk affære.
Oppmøtet var klokka åtte i ambassadørens hage. Det var tale og flaggheising og alt som hører med. Siden det ikke er så veldig mange nordmenn i byen hadde ambassaden også invitert alle de svenske barna ved den skandinaviske skolen til å gå i tog, for å gjøre det hele litt mer livat. I tillegg var flere afrikanere som jobber på den norske ambassaden invitert. En fargerik gjeng. Vi sang "Ja vi elsker" og den mosambikanske nasjonalsangen "Terra gloriosa" om hverandre. Toget gikk fem hundre meter til neste ambassadørhage (Disse festningsverkene er ikke små, tro meg!). Vi fikk en del rare blikk fra forbipasserende mosambikanere, de har neppe sett et eneste norsk flagg før, og her kom godt opp mot hundre stykker vaiende i vinden mot dem, de må ha trodd det var invasjon og nykolonisering på gang...
På kvelden var det en mer formell sammenkomst med ambassadørmingling og minsitre som holdt tale om for fint samarbeidet med Norge var. Et langt gjesp. Eneste opptur var at vi fikk servert norsk mat - spekeskinke og linjeakevitt(!). NRK var innom og filmet i løpet av dagen også. Tror innslaget fortsatt ligger på www.nrk.no

Som jeg har nevnt før er klasseforskjellene enorme her, og vi bedriver litt "klassesurfing" mellom de ulike lagene, fra å ha vært på fest i townshipen Hulene og blitt fengslet av råttent politi, var vi, i mangel av tilgang til å se på grand prix, på sossemiddag her en helg. Der dukket mosambiks store rapsønn opp: Mc Roger. Mannen bak den nasjonale hiten "Patrona de patrona" som grovt oversatt betyr noe sånt som sjefen over alle sjefer - ikke ulikt mottoet til den norske barnetv-helten Asgeir, det er ikke alt de har til felles, de har begge omtrent like mye kredibilitet blant folk over tolv. Det er noe lite tiltalende ved å spille gangster-rapper, med musikkvideoer fulle av bling bling og vifting av dollarsedler i et av verdens fattigste land...

Mulungo

"To protect and to serve" heter det blant amerikanske politimenn. Det samme gjelder ikke alltid her omkring. Mitt første møte med mosambikansk politi ble en heller ublid affære. Lørdag kveld var vi på fest i Hulene, en forstad/nesten-slum i Maputo (det som kalles for en township i Sør-Afrika). Som alltid var det fem-seks timer forsinket, festen skulle begynne klokka seks, men var ikke i gang før i elleve-tida. TIA, sa min venn Mario om og om igjen - forkortelse for "This is Africa". Og som vanlig var det ingen som hadde noen planer for hvordan man skulle komme seg hjem. Jeg begynte å bli rimelig trøtt og var ikke særlig lysten på å bli værende der til morgengry og ta første rullende dødsmaskin (les: chapa) hjem igjen, så jeg fikk med tre andre til å dele en taxi. Hadde aldri trodd vi ville klare å overtale en taxisjåfør til å komme hit, så langt ut, midt på natta. Men han kom altså.
To minutter etter vi har satt oss i taxien blir vi stoppet av 7 (!) politimenn, full utstyrte med maskingevær. De skal selvfølgelig se på passene våre. Nå går ikke vi rundt med passene i tilfelle vi skulle miste de, så i stedet har vi stemplede kopier. Dette er fullt lovlig, men den ene politimannen begynner å bli rabiat og kjefte om at vi har ugyldige stempler. Jeg blir beordret inn i politibilen, de andre nektet å være igjen og insisterte på å bli arrestert sammen med meg (ekstremt hyggelig gjort). Så der satt vi bak på pickup og kjørte gjennom den afrikanske natta. Politimennene begynte å bable. "What shall we do with you guys who don't speak like men?" Senere fant jeg ut at dette er kode for å betale. Å snakke som en mann er altså å bestikke. Det var med andre ord bare penger de var ute etter. For å gjøre en lang historie kort: heldigvis hadde tyskeren vi var sammen med vært oppe i samme situasjon før og fortalte politiet hvor skapet skulle stå. Vi kom til å ringe ambassaden og varsel dem, og da ville disse politimennen få trøbbel med å beholde jobbene sine. Og det tok ikke lang tid før de var kjempekompiser med oss og bare ville kjøre oss hjem. Snart slapp de oss av ute i townshipen igjen og det var umulig å finne en ny taxi så sent på natta. Visa endte med at jeg sov over hos Mario der i slummen. Familien hans bor i et to-roms murhus, der hele familien sover på bakken i stua. Som gjest fikk jeg madrassen... Pokker så hyggelige folk og en fin og noe eksotisk avslutning på en lang og merkelig kveld.

Fredagen samme helg var mye bedre. Vi dro på konsert for å høre på bandet Timbila museva, de spiller afrojazz - en blanding av jazz og tradisjonell afrikansk musikk - og det var det største fyrverkeriet jeg har sett. Med seks dansere og åtte musikere på scena tok det helt av. Det ble ikke roligere av at vokalisten innbød til dansekonkurranse underveis. Og afrikanerne er ikke vanskelig å spørre om å danse. De stormet scena og viste frem det de kunne. Klimakset var når
selveste Mor og Far Afrika klatret opp på scenekanten for å riste på rumpa. Godt over seksti år og knapt i stand til å gå, men danse kan de! Det er det villeste jeg har sett. De vant konkurransen overlegent. For å unngå flere klisjeer skal jeg unngå å snakke mer om rytmeseksjonen, men det er ikke til å unngå å innrømme at jeg har begynt på trommekurs. Noen gutter fra skolen til Mosambritt lærer oss hemmelighetene. Jeg har også endelig fått begynt på portugisiskkurs. Med privatlærer to timer hver dag går det ganske greit å lære seg. Det neste må bli shangana, det lokale språket i området. På det språket kan jeg bare ett ord enda: Mulungo - som typisk nok betyr både hvit mann og Jesus!

Det er livsfarlig å leve, og aller farligst er det i Afrika sies det...Man kan blir revet i filler av ville dyr, trampet ihjel av elefanter, oppspist av mygg, herjet av malaria, forkrøplet av polio, gal av rabies, forgiftet av springvann, infisert av parasitter, smittet av aids, krepere av hepatitt a eller b, renne bort av dengufeber, danse Kairo quickstep, sovne inn av tse-tse-fluer eller hoste bort lungene i tuberkulose...
... Men hva er det som rammer oss, hvilken livsfarlig, tropisk og eksotisk sykdom kommer snikende om natta...Hovne mandler!?! Hva i all verden?

Jepp, nå ligger vi begge utslåtte med virusinfeksjon i halsen. Heldigvis har svenske doktor Olle gitt oss pencilinkur så det går over om et par dager, men morro er det likevel ikke. Men det var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg som det som skulle ramme oss.
I mellomtiden har myggen fest, jeg telte ni myggstikk bare på høyre lillefinger, føttene er som en egen melkevei av små røde kratere. Bare å kapitulere til sengs med en god bok...

Fridykking i Kardemomme by

Etter å ha vært i Maputo en måned fant vi ut at det var på tide å se litt mer av landet. Turen gikk til Inhambane - en region nord for Maputo. Først skulle vi til surfeparadiset i Tofo og Barra, og etterpå skulle vi være kulturelle og se på en av de eldste byene i Mosambik, Inhambane by.
Vi dro onsdag med det lille lokale flyselskapet Transairways. Afrikanske flyselskaper er ikke akkurat kjent for å være de tryggeste i verden så det var med litt skepsis vi gikk mot det bittelille propellflyet nederst på flyplassen. Det var 19 seter og åpent rett inn i cockpiten, slik at vi kunne følge med på hva de to skjeggete og uflidde pilotene foretok seg. De fleste er så lei av sikkerhetsmaset når de tar fly og følger vel sjelden med på hva flyvertinnene står og peker på. Her var det nesten så jeg ønsket at flyverten skulle peke litt, men i stedet satt han og sendte tekstmeldinger hele den en-timers lange flyturen. Jeg synes å huske noe fra turen med British airways ned hit at det ikke var lov å bruke mobiltelefon på fly... og her satt altså sikkerhetssjefen selv og tastet! Etter en litt turbulent landing (det er jo gjerne slik det blir med småfly) ble vi hentet på flyplassen av folk fra stedet vi skulle bo på. De lempa oss inn i en 4WD (Eller Four-wheel drive som det heter) og vi humpet bort fra flyplassen og endelig ut på den afrikanske landsbygda. Den halvtimes turen fra flyplassen til sjøen var veldig fin, gjennom palmelunder og små, spredte landsbyer og til og med en og annen privat kirkegård; her og der lå det nemlig to-tre kors eller steinkister i en klynge, ikke så langt unna resten av husene. Det var veldig spesielt å se.
Barra Lodge, hvor vi skulle tilbringe to dager, var noe annerledes. Vi visste vi skulle bo i en stråhytte på stranda, men at det var innlagt strøm, varmtvannsdusj (mye bedre enn i leiligheten i Maputo) og treretters middag hver kveld, hadde vi ikke fått med oss. Stedet viste seg å være et feriested med de vanlige attributene. Først ble vi litt skuffet, her spilte de A-ha over stereoen og blekfeite sørafrikanere loffet rundt. Men når vi først kom oss ned på stranda og noen hundre meter bort fra baren ble det straks bedre. Jeg tror ikke jeg skal begynne å beskrive den stranda, fordi det ender bare i de verste klisjene, men den var akkurat slik du tror den var: lang og øde, bekranset med palmer, store bølger osv.
Barra og Tofo er det heteste feriestedet i Mosambik og det er hit sør-afrikanerne kommer på ferie, dette er deres versjon av syden. Det virker som om de har kjøpt opp hele kyststripa i det fattige landet. I det hele tatt fikk vi litt apartheidfølelse ettersom det var bare hvite gjester som ble vartet opp av svarte. Men totalt sett ble det to veldig bra dager. Torsdagen dro vi på "ocean safari". Etter en halvtimes snorklekurs dro vi en svær gummibåt med en enorm påhengsmotor på sjøen. Så cruiset vi rundt og så etter svarte flekker i sjøen. Det var hvalhaien vi var på utkikk etter, og jommen fant vi ikke den! Vi tok på oss maskene og stupte i havet og snorklet rundt sammen med denne åtte meter lange haien i verste "Free Willy"-stil. Det var litt av et syn dette svære beistet. Den lot oss holde på et par minutter før den ble lei og dykket lenger ned. Vi kravlet opp i båten igjen, men så dukket den opp på ny og vi ut i sjøen nok en gang. Slik holdt det på en stund før den forsvant for godt, så dro vi lenger inn mot land og snorklet omkring i korallrevet. Da var jeg så kvalm av alt det salte sjøvannet jeg hadde svelget at jeg spydde mens vi svømte rundt...
To dager holdt for oss i "ferieparadiset", så på fredagen dro vi inn til byen Inhambane. Dette var tidligere en av de største og travleste handelssentrene til portugiserne, men idag er den svær stille og fredelig by. Hele byen er bygget i kontinental stil og minner mest av alt om kardemomme by med sine murhus og søvnige atmosfære - akkurat det vi trengte nå. (Jammen var det ikke trikkespor her også..) Her skjedde det absolutt ingenting, men det var godt å bare traske omkring og hilse på folk.
Tilbake til Maputo måtte vi ta buss, siden det bare går fly tre dager i uka dit. Jeg var SVÆRT skeptisk til busskjøring i Afrika med holdet fullt av bilder av fullstappede kassebiler med folk hengdene utenpå og kaklende høner inni (De kaller ikke bussene chicken-buses for ingenting). Men det viste seg at skepsisen var ubegrunnet. Klokka fem om morgenen kjørte vi avsted (all transport starter tidlig her, for å unngå heten midt på dagen) i en helt kurant minibuss, over veier som til og med var asfalterte. Eneste ulempen var musikken de spilte over anlegget gjennom hele den åtte timers lange turen. Tro meg, det er noe svært surrealistisk ved å kjøre over afrikanske savanner der sola er i ferd med å stå opp og høre på "You're still the one" av Shania Twain på full guffe! En annen kuriøs opplevelse var hvordan bussen gradvis ble mer og mer fullastet av folk, frukt og fisk. Bussen stoppet på annet hvert marked nedover og salget gikk strykende gjennom vinduene. Her handlet folk inn til hele uka virket det som, det var vel billigere enn i Maputo antar jeg. Midtgangen ble i hvertfall stadig mer overfyllt og en åpen kjølebag med fisk ble plassert rett ved siden av meg. Heldigvis tok det ikke lang tid før den var begravd i andre matvarer også. Det var bare fem timer igjen...

Og for å slutte som alle stiler på barneskolen slutter:
"Alle var likevel enige om at det hadde vært en flott tur."

Kvardagsliv

Snart en måned i Afrika og hverdagslivets rutiner kommer sigende hit også. Tenkte å gi et lite bilde av hvordan det arter seg her omkring.

Medier
Mosambritt kan skryte av å både ha vært i studio, på direktesending på Radio Mozambique og omtalt i en artikkel i en av avisene her. Det var i anledning en utstilling de hadde på skolen hvor hun jobber. Jeg skjønte lite av hva som foregikk på radio, men det var jo litt kuriøst å sitte i en bil, sammen med en ambassade-ansatt, på vei til et immigrasjonskontor i afrika og høre kjæresten på radioen. Radio Mozambique hørtes forøvrig ut som Radio 1 (forferdelig med andre ord). Det lille jeg har sett av tv har vært labert og minner mest av alt om en blanding av TvSunnmøre og Tv-Norge. Det går i billige, spanske og amerikanske såpeserier og noen merkelige tv-show. Lørdagsunderholdningen i går var for eksempel kåring av Miss Vodacom (et teleselskap)
Og apropos mobiltelefoner, jeg har aldri sett så mange dyre modeller som her i landet! Husene er nedslitte (hvis de ikke er direkte nedbrente), gatene hullete, søppelkasser eksisterer ikke osv, men mobiltelefoner har de alle sammen, og ofte de heftigste typene (om det da ikke er replica-modeller, jeg har ikke sett så nøye etter)
Jeg har kjøpt en Donald-pocket på portugisisk, for å trene, den var svinedyr, som alle andre importerte varer.

Mat og drikke
Kylling og sjømat, sjømat og kylling. For en gangs skyld har guidebøkene rett. Det er lite tradisjonell mat å få på restauranter, der går det for det meste i standard vestlig kost og stort sett er det det samme som går igjen. Jeg er litt skeptisk til både sjømaten og grønnsakene her, forlest som jeg er på helse-sidene i guidebøkene, og i tillegg proppet full av advarsler fra vaksinasjonskontorene i Norge. Hittil har jeg hatt null trøbbel med maten, bortsett fra i forrige uke, og da var det helt selvforskyldt. Jeg skulle lage middag og tenkte å teste ut det lokale piri-piri-krydderet (en chilli-type). Jeg burde kanskje tatt hintet når øynene begynte å renne mens jeg stekte kyllingen, men det var ikke før vi begynte å spise at vi skjønte hvor sterkt det krydderet er! Heftigste krydderopplevelse hittil! (Britt var høfflig og spiste likevel opp maten jeg hadde laget..=)
Restauranter er billige og det koster mellom 20 og 50 kroner for en middag. I forrige uke var vi seks stykker som spiste og drakk øl. Regningen ble på 200 kroner tilsammen...
Supermarkedet like ved der vi bor er omtrent som prix, men ansett for å være hinsides luksus og har norske priser på enkelte varer (de som er importerte fra usa og europa), noen ganger dyrere enn hjemme også.
Springvannet er selvfølgelig ikke drikkbart, men heldigvis har vi egen vannkjøler med kjøpevann (slik som bruker å være på kontor) på kjøkkenet, så slipper vi å koke opp vann hver gang vi skal ha noe å drikke (som er ganske ofte i denne temperaturen).
Mosambik har tre øltyper, 2M, Laurentina og Manica. De to siste er best, den første billigst og derfor mest populær, smaker ringnes.

Post
Postsystemet er (som alt annet her) en historie for seg selv. Det er ett postkontor i millionbyen her. Brev får man på døra, pakkene må man hente på kontoret. Da skal det signeres og stemples i hytt og gevær, man blir ført hit og dit, noen vakter rister på pakken din (er du riktig heldig må du pakke den opp på stedet slik at de får undersøkt hva det er), også betaler man tilslutt en avgift for trøbbelet man har skapt.

Penger
Det er ikke lenge siden det nye systemet ble innført så folk kan enda finne på å forlange flere millioner meticals for to netter på et hostell. Som den hvitrikingen (nytt ord for anledningen) jeg er, ender jeg alltid opp med store sedler. Vekslepenger er derfor et konstant problem. Det er ikke rart jeg har blitt kompis med kelnerene på kafeen like vel, de får jo femti prosent tips stadig vekk, fordi de ikke kan veksle nøyaktige beløp. Det hender nok stadig vekk også at vi betaler en del mer enn mosambikanerne gjør. Men det gjør ikke så mye å bli svindlet litt på den måten innimellom.

Taxi
Tar man ikke sjansen på å risikere livet i en Chapa kan man alltids praie en bil med gulmalt tak. Ikke bli forundret om en vindusrute faller av i fart eller sjåføren må åpne døra med skrujern fordi håndtaket er brukket.Det er ingen taxisentral her, men flust av taxier. Løsningen er at man må samle telefonnummerne til enkeltsjåfører, dermed risikerer man å ringe de mens de sover osv, men pytt pytt.

Peace out
.h

Onkel Hans og andre nykolonister

Om kjempemygg, neokolonialisme, svenske barn, fulle polakker og den afro-europeiske kitsj

Der andre er så idealistiske og drar til u-land og hjelper fattige barn, tar undertegnede en annen vendig, uten skrupler lar jeg meg ansette til å ta vare på den hvite overklassens unge lovende, for på den måte å sikre at systemet holdes oppe og undertrykkingen fortsetter...

...hehe..kanskje er jeg litt forlest på marxistiske, afrikanske forfattere (skriver semesteroppgave om en av de akkurat nå - kenyanske Ngugi wa Thiong'o). Så ille kan det vel ikke være, men jeg har altså blitt tildelt den stolte tittelen Onkel Hans, leder av "frian" - som er en aktivitetskveld for barna på den skandinaviske skolen. Her springer jeg rundt, spiller fotball og "flaggan" og forteller spøkelseshistorier på et slags sunnmørsk svorsk. Alt det rare man kommer oppi: Barnehageonkel i Mosambik. Ungene er fra ti til femten tror jeg, så det er ikke så ille. Bare å dele inn lagene og sende de ut på fotballbanen. Skal ha noen timer gitarundervisning i uka også. Skolen er et hakk finere enn Svorta Barneskule, hvor jeg tråkket i seks år, her er det palmer som suser i vinden, eget svømmebasseng ute og i det hele tatt et nokså idyllisk sted, selv om ikke det akkurat det innbyr til pugging av gangetabeller. Det er mest svenske unger, og mitt grautmål er ikke alltid like egnet, så det blir en salig blanding av dialekt, bokmål og svensk.

Så er det altså fire språk det veksler mellom her nede engelsk, portugisisk, svensk og norsk, pluss at de som ikke kan engelsk heller vil snakke fransk. Det går stort sett greit, selv om det ikke er mye engelsk her, takk gud for pekefingeren. For de som måtte tro at portugisisk høres ut som en full polakk prøver å snakke spansk, tar de dessverre (!) feil. Det er mer som en å høre en forkjølet franskmann mumle på italiensk... Nei, det er et fint språk, med noen rare og vanskelige nasale lyder, men ellers stort sett greit å uttale, grammatikken er det verre med. Shangana, som er det afrikanske førstespråket her, er det verre med.

Jeg klarer ikke helt å slippe dette kommunisttemaet, det fascinerer meg litt. Mosambik må være det eneste landet i verden med et våpen i nasjonalflagget, selvfølgelig en kalasjnikov, et russisk produsert maskingevær. Og dette til tross for at landet er et av de mest fredelige på hele kontinentet. Her gikk våpenhvilen etter borgerkrigen helt etter planen, det har ikke vært noen opptøyer eller geriljaer, og det politiske klimaet er stabilt (tross veldig mye korrupsjon). Fattigdommen er enorm, hele byen er nedslitt og omkranses av store slumområder, men disse ser vi ikke noe særlig til. Her finnes en liten, superrik overklasse, og en enorm arbeiderklasse. Ganske rart å se for en som kommer fra et land som består utelukkende av middelklasse.

Det er en del kryp her, men på langt nær så mange som jeg hadde trodd. Mest plagsom er myggen. Tross myggmelk, myggnetting på vinduer og dører, og over senga og lange bukser blir man bitt. Myggen er stor og summer som en flue. Men det er visstnok ikke den typen som gir deg malaria, den holder for det meste til i sumpområder og slike koselige steder.

Den afro-europeiske estetikken er litt utdatert og henger i stor grad igjen i åttitallet. På tv-en spiller de def leppard, på den elegante veksthus-kafeen jeg nevnte tidligere går det (i alt for stor grad!) i Richard Clydeman pianosvisker og pan pipe-moods fra 1993. Det virker som dette er det de man oppfatter som europeisk. Da er den rendyrkede afrikanske estetikken mye mer interessant. En av oss er jo grafisk designer, så det er ikke til å unngå at dette (åttitalls pastellfarger, logoer og typografier) er hyppig samtalemne.



.h&b

Kunsneriske kommunister

Dag Solstad skriver i romanen "Arild Asnes" om den kommunistiske utopi. Kanskje skreiv han om Maputo.. Disse grå kommunistblokkene sammen med sandstrender og palmer får i hvert fall tankene til å gå i den retningen. Gatenavnene her i byen er noe for seg selv. Hovedgatene er stort sett oppkalt etter verdens mange grusomme diktatorer. Avenida Karl Marx er en av hovedgatene, men ganske stygg og hullete. Utrolig nok er gatene Ho Chi Min og Kim Il Sung de to flotteste gatene i hele Maputo... Begge kunne vært klippet rett ut fra en hollywoodproduksjon.

Jeg begynner å bli kjent med byen nå, har gått litt rundt på egenhånd og innsett at den ikke ser særlig stor, sentrum er omtrent som Oslo 3 antar jeg. Siden sist har jeg (skryt skryt) spist middag hjemme hos Mosambiks mest berømte kunstner, opplevd tradisjonell mosambikansk fest ute på landsbygda, testet ut den mest populære risikosporten her i landet, spist lokale retter og slåss med byråkratiet i landet.

Sjefen til Britt er nokså høyt oppe i systemet i landet, og han kjenner masse folk. Forrige helg tok han oss med på middag hos Noel Langa, som etter Malangatana, er den største maleren i landet. Han bodde i det som i Mosambik er et slags middelklassestrøk, men som i Norge knapt ville oppnådd tittelen "Slum". Det er middelklasse fordi husene ikke er blikkskur, men stort sett laget av skikkelig mur. Men om strøket var falleferdig var Noel Langa selv langt fra et takras. Stor tjukk mann som bare ville snakke portugisisk eller Shangana (lokalt språk), og veldig hyggelig. Her var det "mi casa e sua casa" hele kvelden. Huset hans fungerte også som galleri og arbeidsverksted. Han hadde laget diverse retter fra det lokale cuisinet, kylling, ris og søtpoteter tilberedt på diverse måter.

Selv om byen er liten til å være en hovedstad, er det likevel langt å skulle gå hele tiden, og selv om taxi koster 30-40 kroner per tur så blir det dyrt i lengden. Da kan man ta chappa, som koster fem meticals (ca 1 krone). Den lave prisen tar de igjen i den høye risikoen... Chappaer er minibusser, stort sett gamle, slitte toyota hiacer, de er konstant stappfulle (som regel med dobbelt så mange passasjerer som seter), og kjører som gale. Om det er flere chappaer på samme strekning kappkjører de mellom stoppestedene for å kapre flest mulig passasjerer. Her er myke trafikanter ikke annet enn en hindring, og i stedet for bremser virker det som om de bare har fløyter. Av og til virker det som om eneste måte å komme seg over veien på er, som en amerikansk forfatter har skrevet, "å bli født der".

Den mest spesielle kvelden hittil hadde vi nå i helga. På lørdag kom en venn av Britt på besøk til oss. Han fortalte at han skulle ta oss med til et sted og spise. Vi var litt småsultne og tenkte at et lite restaurantmåltid ikke hadde vært å forakte. Vi spurte om det var langt å gå. 1o min. sa han (afrikanere og tid...spør du når dere skal senere, svarer de "hoje" - "idag"). Det endte med at vi tok taxi i en halvtime, vi kjørte langt ut fra byen, gjennom et svært marked, og stoppet i et slags boligstrøk a la Noel Langa sitt. Her var det vel ingen restauranter tenkte vi, men fulgte likevel etter Chakalo langs noen hekker. Så kom vi inn i en liten hage, og det viste seg at det var en bursdagsfest. Ikke lenge etter at vi hadde kommet gikk strømmen i området. Det ble bekmørkt under stjernehimmelen, men snart kom stearinslysene fram og alle gjestene begynte å synge og tradisjonelle danser. Veldig spesielt å oppleve, som å være tilbake ved leirbålene... Jeg lente meg tilbake og tenkte at jeg ikke ante hvordan vi skulle komme oss hjem, men der og da spilte det ingen rolle. Det endte likevel med at vi tok en lokal buss tilbake, selvfølgelig også den stappfull til bristepunktet.

Nå er det oppgaveskriving som står på timeplanen.
Peace out

.h&b

K'duru

Venner!

...Så kom jeg meg endelig til Afriken...

Jeg landet i Maputo klokka tre på onsdag etter å ha vært på reise i 22
timer. Maputo international airport er omtrent like stor som Vigra
flyplass, for de som har vært der, og bygget i god gammel
kommuniststil, med brune vegger, oransje gulv og gule skilt.
Passkontrollen og visum-shoppingen gikk relativt smertefritt, bortsett
fra at jeg måtte innstendig forklare hva de mystiske kontaktlinsene
mine var for noe til tolleren. Og dessuten var jeg så dum at jeg
betalte visumet med en femti-dollarseddel, det kostet bare tjue, men
vekslepengene kunne jeg altså se langt etter. Jeg orket ikke begynne å
krangle.

Utenfor flyplassen kom Miss Mosambritt hoppende ut av en bil i en rød
kjole var uten tvil den peneste dama sør for ekvator. Det var verdens
hyggeligste sjef, Director Victor, som er rektor på skolen hun
underviser i, som kjørte oss gjennom et merkelig slumområde med
blikkskur og barn som sprang i alle retninger og søppel som fløt i
gatene, til ambassadeområdet, Sommerschield som det heter, som er en
slags tropisk og slitt versjon av Frogner. Leiligheten vi bor i er
stor, med tre soverom, stue, kjøkken og to bad. den er nokså spartansk
innredet, visstnok med en og annen gekko som raser over veggene, men
jeg har ikke sett noe til den. Det er likevel god standard på stedet,
selv om låsen på ytterdøra er nokså vrang å få opp selv med nøkkel,
egentlig betryggende, den må jo være helt umulig å dirke opp. Det er
uansett vakter utenfor de fleste husene her, ikke bevæpnede eller noe
sånt, de sitter bare i sine utrevne bilseter, hører på radio og ser an
hvem som kommer og går. Bare ved minibankene står det bevæpnede vakter
i militæruniform og passer på. Myntenheten her er Meticals og siden i
sommer har det gått ca 4-5 på ei krone, Tidligere gikk det 4000-5000
meticals på ei krone, så myndighetene bestemte seg bare for å dele på
tusen for at det skulle bli litt ryddigere..

I Mosambik ser alt så slitt ut, alle fasadene har murpuss som skaller
av, fortauene er fulle av sprekker og noen ganger stor hull, det er
som om landet har hatt sin storhetstid, og fallert siden da, noe de
selvfølgelig ikke har hatt (ikke siden 1200-tallet hvertfall tror
jeg). Men bortsett fra flyplassen er den meste arkitekturen i
sjarmerende middelhavsstil, portugiserne har satt sine spor. På gatene
sitter folk og selger de de måtte ha: et eple, tre solbriller, noen
øredobber, en klase bananer. Det rareste er likevel "telefonkioskene",
her og der er det plassert ut små bord med en telefon på, også sitter
det en ved siden av som tar betaling.

Min første dag i Maputo tilbragte jeg utenfor bykjernen, vi tok båten
over til halvøya Catembe og bare gikk en tur langs stranda, nedbrente
hus sto side ved side av bebodde hus og fiskebåtene lå på skrå i fjæra
(hehe..merker fiskerlandsby-klisjeene sprenge på..styrer unna!). Om
kvelden viste Britt meg først det som kommer til å bli mitt stamsted
her i byen, i en liten park rett ved siden av her, er det et gammelt
veksthus som er omgjort til kafe, her sitter man mellom alle mulige
slags planter og drikker en av de over femti typene kaffe de tilbyr.
Fantastisk sted. Etterpå dro vi ut på African Bar, der jeg dessverre
måtte hilse på noen nordmenn, de er visst en stadig økende rase her i
byen. Men så kom jeg i snakk med et par mosambikanere, de virket
hyggelige og var musikere, vi satt der en stund og pratet, men snart
kom det bort folk og skulle ha autografen deres, jeg spurte noen andre
om hvem de var og det viste seg at de var K10 (tror jeg), som er det
største bandet i landet. De fortalte meg at de spilte i alle sjangre,
utenom K´duru - som er shangana (lokalt stammespråk) og betyr "trangt
rumpehull", og viste seg å være en betegnelse på discomusikk...