Mulungo

"To protect and to serve" heter det blant amerikanske politimenn. Det samme gjelder ikke alltid her omkring. Mitt første møte med mosambikansk politi ble en heller ublid affære. Lørdag kveld var vi på fest i Hulene, en forstad/nesten-slum i Maputo (det som kalles for en township i Sør-Afrika). Som alltid var det fem-seks timer forsinket, festen skulle begynne klokka seks, men var ikke i gang før i elleve-tida. TIA, sa min venn Mario om og om igjen - forkortelse for "This is Africa". Og som vanlig var det ingen som hadde noen planer for hvordan man skulle komme seg hjem. Jeg begynte å bli rimelig trøtt og var ikke særlig lysten på å bli værende der til morgengry og ta første rullende dødsmaskin (les: chapa) hjem igjen, så jeg fikk med tre andre til å dele en taxi. Hadde aldri trodd vi ville klare å overtale en taxisjåfør til å komme hit, så langt ut, midt på natta. Men han kom altså.
To minutter etter vi har satt oss i taxien blir vi stoppet av 7 (!) politimenn, full utstyrte med maskingevær. De skal selvfølgelig se på passene våre. Nå går ikke vi rundt med passene i tilfelle vi skulle miste de, så i stedet har vi stemplede kopier. Dette er fullt lovlig, men den ene politimannen begynner å bli rabiat og kjefte om at vi har ugyldige stempler. Jeg blir beordret inn i politibilen, de andre nektet å være igjen og insisterte på å bli arrestert sammen med meg (ekstremt hyggelig gjort). Så der satt vi bak på pickup og kjørte gjennom den afrikanske natta. Politimennene begynte å bable. "What shall we do with you guys who don't speak like men?" Senere fant jeg ut at dette er kode for å betale. Å snakke som en mann er altså å bestikke. Det var med andre ord bare penger de var ute etter. For å gjøre en lang historie kort: heldigvis hadde tyskeren vi var sammen med vært oppe i samme situasjon før og fortalte politiet hvor skapet skulle stå. Vi kom til å ringe ambassaden og varsel dem, og da ville disse politimennen få trøbbel med å beholde jobbene sine. Og det tok ikke lang tid før de var kjempekompiser med oss og bare ville kjøre oss hjem. Snart slapp de oss av ute i townshipen igjen og det var umulig å finne en ny taxi så sent på natta. Visa endte med at jeg sov over hos Mario der i slummen. Familien hans bor i et to-roms murhus, der hele familien sover på bakken i stua. Som gjest fikk jeg madrassen... Pokker så hyggelige folk og en fin og noe eksotisk avslutning på en lang og merkelig kveld.

Fredagen samme helg var mye bedre. Vi dro på konsert for å høre på bandet Timbila museva, de spiller afrojazz - en blanding av jazz og tradisjonell afrikansk musikk - og det var det største fyrverkeriet jeg har sett. Med seks dansere og åtte musikere på scena tok det helt av. Det ble ikke roligere av at vokalisten innbød til dansekonkurranse underveis. Og afrikanerne er ikke vanskelig å spørre om å danse. De stormet scena og viste frem det de kunne. Klimakset var når
selveste Mor og Far Afrika klatret opp på scenekanten for å riste på rumpa. Godt over seksti år og knapt i stand til å gå, men danse kan de! Det er det villeste jeg har sett. De vant konkurransen overlegent. For å unngå flere klisjeer skal jeg unngå å snakke mer om rytmeseksjonen, men det er ikke til å unngå å innrømme at jeg har begynt på trommekurs. Noen gutter fra skolen til Mosambritt lærer oss hemmelighetene. Jeg har også endelig fått begynt på portugisiskkurs. Med privatlærer to timer hver dag går det ganske greit å lære seg. Det neste må bli shangana, det lokale språket i området. På det språket kan jeg bare ett ord enda: Mulungo - som typisk nok betyr både hvit mann og Jesus!