Navnet Parelius lyder på det opprinnelige gresk som det stammer fra "Par Helios" - for de som ikke har lest gresk på en stund betyr det altså "under solen", og nå i juli har navnet virkelig kommet til sin rett når (nesten)hele familien Pareliussen har tatt turen sør for ekvator og utsatt seg for den nådeløse afrikanske heten. Nåja...det er jo vinter her omkring akkurat nå. Med temperaturer helt nede på 15 grader om natta har det jo vært iskaldt. Afrikanerne går jo rundt med toppluer og boblejakker i solsteiken. Så kaldt har det vært at jeg faktisk har pådratt meg kraftig forkjølelse (Som kjent er jo symptomene på malaria de samme som for influensa, men jeg satser foreløpig på at det neppe er malaria som gjør meg så snørrete) Uansett, familie på besøk er ingen spøk. Søster Johanne ble igjen hjemme og valgte heller å bruke pengene sine på svømmekurs på årets Roskildefestival. Resten av slekta tok turen nedover. Ganske imponerende. Det er tross alt på andre siden av jorda. Tenk at jeg sitter under føttene deres akkurat nå. Merkelig tanke. Først ute var søster Elin og kavaler. Vi møtte de i Cape Town dro de med til Maputo etterpå. Etter å ha vært guide i hovedstaden noen dager var det de som ble med oss nordover til Den mosambikanske øy. Far og Mor Pareliussen kom en uke senere. Sistnevnte hadde tidlig uttrykt bekymring om alt fra strandslanger til kakerlakker og malaria. Men det gikk overraskende, bare noen små gekkoer var å se. Alt i alt må jeg si herr og fru Parelius var usedvanlig tøffe. Uten angst kastet de seg ut på elefantsafari og inn i stappfulle chappaer (21 personer i en Toyota Hiace er ny rekord for meg..), fryktløse ble de med på ghettosafari, guidet av min gode hjelper Mario, og fikk med seg Xipamanene, et av de mest kjente markedene i Afrika, og et eget kapittel for seg selv. De prutet seg gjennom hordene av gateselgere, taklet nysgjerrige politimenn og var ikke fremmed for litt god gammeldags backpakking på øyene utenfor byen. Pappa fikk smake på laguster igjen, en type hummer uten klør, som han hadde lengtet etter i førti år, og mamma surret seg inn i capelanaer, de afrikanske kledene som damene bruker her, så man ikke skulle tro hun hadde gått i noe annet hele livet. Om portugisisken gikk litt trått, og helst ble byttet ut med sjømannsspansk eller hedmarksengelsk så klarte de likevel å komme seg opp til Ilha de Mocambique de også, tross en fartsglad drosjesjåfør (200 kilometer på en time og et kvarter..). Det er ikke tvil, flere burde følge eksempelet og ta seg turen. Vi har ledig gjesterom.
No comments:
Post a Comment