Mr. Hans og Den mosambikanske øy

Scena i Karate Kid I, der helten selv står på en påle i på stranda i solnedgang og sparker i lufta er både berømt og beryktet. Det er kulere å se ungene trene capoeira i vannkanten, og selv om vannet i Maputo er for skittent til at det frister å bade så mye er det ganske fint å sitte der å lese og takke pent nei til suvenirselgerne. Det siste gjøres med størst hell på det lokale språket shangana. Min venn Mario lærte oss trylleordene "Ani shilavi" - som betyr "jeg vil ikke ha det". Selgerne blir så overrasket når vi sier det at de begynner bare å le og blir ikke skuffet når vi ikke vil kjøpe noe, i stedet vil de lære oss nye ord. Strendene i Mosambik er av en annen verden. Godt over 2000 kilometer strandlinje har landet. Og selv om Sør-Afrika har kjøpt opp en del meter, er det fortsatt mer enn nok å ta av. Man kan vandre langs det kritthvite (hørt det før) beltet i dagesvis, virker det som, uten å støte på mange.
Noen strender er likevel mer opptatt enn andre. Strendene på Ilha de Mocambique er for eksempel offentlige toalett. Når vi trasket rundt denne lille øya nord i Mosambik så vi folk sitte på huk rundt omkring og bedrive sitt. Snakker om føling i fjæra...Med 7000 mennesker uten tilgang på noe kloakksystem er stranda faktisk det beste stedet å gjøre det på. Det er bare å vente på neste tornado så er alt skylt bort. De ligger i tilfelle mye ulumskheter i farvannene der nordover, for øya har vært bebodd siden 1200-tallet. Først kom afrikanerne hit, senere seilte araberne nedover fra Dar Es Salam og strandet her, før Vasco da Gama ankret opp 1498. Den portugisiske bosetningen står der den dag i dag, og er ført på på UNESCOs verdensarvliste. De første portugiserne gjorde var selvfølgelig å bygge en kirke. Den er idag regnet for å være den eldste bestående europeiske bygningen på den sørlige halvkulen. Etter at den sakrale makten var introdusert på øya var det neste skritt naturlig nok å stadfeste den verdslige makten. Fortaleza de Sao Sebastian er et gedigent fort på nordspissen av øya. Bygget i beste piratstil med kanoner og palmer, fengsel og en egen luke hvor alle opprørerne ble kastet i havet. Idag er fortet i ferd med å kollapse helt sammen, murpusse drysser i håret på deg når du trasker gjennom gangene. Det er for øyeblikket også fungerende ungdomsskole, mens de holder på å bygge ferdig den egentlige. Med ekte sjørøverfort, perler som fortsatt skylles opp på stranda etter et skipbrudd på 1600-tallet og en fin miks av afrikansk, arabisk og europeisk kultur, blir det naturligvis en helt spesiell stemning. Merklig nok drev ikke portugiserne bort alle muslimene på øya, de er fortsatt i flertall, og det er også flere gamle moskeer, en enda elde enn de portugisiske bygningene. De meste er likevel i ruiner i dag. Her står det mer om øya : http://en.wikipedia.org/wiki/Island_of_Mozambique
Det var ikke mange turister her. Vi hadde et helt hotell for oss selv og de kveldene vi ikke spiste middag på hotellet fikk hele staben fri og vi møtte de på stranda (det var en ren strand på øya!) hvor de drakk øl.
Vi seilte også med dhow, en seilbåt type arabisk, ut til Ilha de Goa, en enda mindre øy utenfor Den mosambikanske øy, her var det lokale fyrtårnet og den enda mer lokale fyrvokteren, den eneste innbyggeren her. En merkelig skrue som neppe hadde hatt vaktavløsning på en stund. Han lå og gliste og rulla seg i sanden. Med opptil to meter høye bølger som slo innover stranda ble det dessverre begrenset med bading. Bedre ble det ikke av at man ble fullstendig forslått av korallbiter og skjell som ble kastet på land for hver bølge.
Det er ikke mye tigging i Mosambik, omstendighetene tatt i betraktning (det er nå offisielt det 168. fattigste av 177 land i verden), og det de spurte om her på øya var ikke penger eller mat, men blyanter, penner og skrivebøker. Vi hadde heldigvis fått tips om dette og hadde med oss en del skolesaker. Sjelden har jeg møtt så mange hyggelige mennesker klemt sammen på så få kvadratkilometer. Et virkelig flott sted, sammen med Cape Point er dette høydepunkt hittil i Afrika.