Kunsneriske kommunister

Dag Solstad skriver i romanen "Arild Asnes" om den kommunistiske utopi. Kanskje skreiv han om Maputo.. Disse grå kommunistblokkene sammen med sandstrender og palmer får i hvert fall tankene til å gå i den retningen. Gatenavnene her i byen er noe for seg selv. Hovedgatene er stort sett oppkalt etter verdens mange grusomme diktatorer. Avenida Karl Marx er en av hovedgatene, men ganske stygg og hullete. Utrolig nok er gatene Ho Chi Min og Kim Il Sung de to flotteste gatene i hele Maputo... Begge kunne vært klippet rett ut fra en hollywoodproduksjon.

Jeg begynner å bli kjent med byen nå, har gått litt rundt på egenhånd og innsett at den ikke ser særlig stor, sentrum er omtrent som Oslo 3 antar jeg. Siden sist har jeg (skryt skryt) spist middag hjemme hos Mosambiks mest berømte kunstner, opplevd tradisjonell mosambikansk fest ute på landsbygda, testet ut den mest populære risikosporten her i landet, spist lokale retter og slåss med byråkratiet i landet.

Sjefen til Britt er nokså høyt oppe i systemet i landet, og han kjenner masse folk. Forrige helg tok han oss med på middag hos Noel Langa, som etter Malangatana, er den største maleren i landet. Han bodde i det som i Mosambik er et slags middelklassestrøk, men som i Norge knapt ville oppnådd tittelen "Slum". Det er middelklasse fordi husene ikke er blikkskur, men stort sett laget av skikkelig mur. Men om strøket var falleferdig var Noel Langa selv langt fra et takras. Stor tjukk mann som bare ville snakke portugisisk eller Shangana (lokalt språk), og veldig hyggelig. Her var det "mi casa e sua casa" hele kvelden. Huset hans fungerte også som galleri og arbeidsverksted. Han hadde laget diverse retter fra det lokale cuisinet, kylling, ris og søtpoteter tilberedt på diverse måter.

Selv om byen er liten til å være en hovedstad, er det likevel langt å skulle gå hele tiden, og selv om taxi koster 30-40 kroner per tur så blir det dyrt i lengden. Da kan man ta chappa, som koster fem meticals (ca 1 krone). Den lave prisen tar de igjen i den høye risikoen... Chappaer er minibusser, stort sett gamle, slitte toyota hiacer, de er konstant stappfulle (som regel med dobbelt så mange passasjerer som seter), og kjører som gale. Om det er flere chappaer på samme strekning kappkjører de mellom stoppestedene for å kapre flest mulig passasjerer. Her er myke trafikanter ikke annet enn en hindring, og i stedet for bremser virker det som om de bare har fløyter. Av og til virker det som om eneste måte å komme seg over veien på er, som en amerikansk forfatter har skrevet, "å bli født der".

Den mest spesielle kvelden hittil hadde vi nå i helga. På lørdag kom en venn av Britt på besøk til oss. Han fortalte at han skulle ta oss med til et sted og spise. Vi var litt småsultne og tenkte at et lite restaurantmåltid ikke hadde vært å forakte. Vi spurte om det var langt å gå. 1o min. sa han (afrikanere og tid...spør du når dere skal senere, svarer de "hoje" - "idag"). Det endte med at vi tok taxi i en halvtime, vi kjørte langt ut fra byen, gjennom et svært marked, og stoppet i et slags boligstrøk a la Noel Langa sitt. Her var det vel ingen restauranter tenkte vi, men fulgte likevel etter Chakalo langs noen hekker. Så kom vi inn i en liten hage, og det viste seg at det var en bursdagsfest. Ikke lenge etter at vi hadde kommet gikk strømmen i området. Det ble bekmørkt under stjernehimmelen, men snart kom stearinslysene fram og alle gjestene begynte å synge og tradisjonelle danser. Veldig spesielt å oppleve, som å være tilbake ved leirbålene... Jeg lente meg tilbake og tenkte at jeg ikke ante hvordan vi skulle komme oss hjem, men der og da spilte det ingen rolle. Det endte likevel med at vi tok en lokal buss tilbake, selvfølgelig også den stappfull til bristepunktet.

Nå er det oppgaveskriving som står på timeplanen.
Peace out

.h&b