Onkel Hans og andre nykolonister

Om kjempemygg, neokolonialisme, svenske barn, fulle polakker og den afro-europeiske kitsj

Der andre er så idealistiske og drar til u-land og hjelper fattige barn, tar undertegnede en annen vendig, uten skrupler lar jeg meg ansette til å ta vare på den hvite overklassens unge lovende, for på den måte å sikre at systemet holdes oppe og undertrykkingen fortsetter...

...hehe..kanskje er jeg litt forlest på marxistiske, afrikanske forfattere (skriver semesteroppgave om en av de akkurat nå - kenyanske Ngugi wa Thiong'o). Så ille kan det vel ikke være, men jeg har altså blitt tildelt den stolte tittelen Onkel Hans, leder av "frian" - som er en aktivitetskveld for barna på den skandinaviske skolen. Her springer jeg rundt, spiller fotball og "flaggan" og forteller spøkelseshistorier på et slags sunnmørsk svorsk. Alt det rare man kommer oppi: Barnehageonkel i Mosambik. Ungene er fra ti til femten tror jeg, så det er ikke så ille. Bare å dele inn lagene og sende de ut på fotballbanen. Skal ha noen timer gitarundervisning i uka også. Skolen er et hakk finere enn Svorta Barneskule, hvor jeg tråkket i seks år, her er det palmer som suser i vinden, eget svømmebasseng ute og i det hele tatt et nokså idyllisk sted, selv om ikke det akkurat det innbyr til pugging av gangetabeller. Det er mest svenske unger, og mitt grautmål er ikke alltid like egnet, så det blir en salig blanding av dialekt, bokmål og svensk.

Så er det altså fire språk det veksler mellom her nede engelsk, portugisisk, svensk og norsk, pluss at de som ikke kan engelsk heller vil snakke fransk. Det går stort sett greit, selv om det ikke er mye engelsk her, takk gud for pekefingeren. For de som måtte tro at portugisisk høres ut som en full polakk prøver å snakke spansk, tar de dessverre (!) feil. Det er mer som en å høre en forkjølet franskmann mumle på italiensk... Nei, det er et fint språk, med noen rare og vanskelige nasale lyder, men ellers stort sett greit å uttale, grammatikken er det verre med. Shangana, som er det afrikanske førstespråket her, er det verre med.

Jeg klarer ikke helt å slippe dette kommunisttemaet, det fascinerer meg litt. Mosambik må være det eneste landet i verden med et våpen i nasjonalflagget, selvfølgelig en kalasjnikov, et russisk produsert maskingevær. Og dette til tross for at landet er et av de mest fredelige på hele kontinentet. Her gikk våpenhvilen etter borgerkrigen helt etter planen, det har ikke vært noen opptøyer eller geriljaer, og det politiske klimaet er stabilt (tross veldig mye korrupsjon). Fattigdommen er enorm, hele byen er nedslitt og omkranses av store slumområder, men disse ser vi ikke noe særlig til. Her finnes en liten, superrik overklasse, og en enorm arbeiderklasse. Ganske rart å se for en som kommer fra et land som består utelukkende av middelklasse.

Det er en del kryp her, men på langt nær så mange som jeg hadde trodd. Mest plagsom er myggen. Tross myggmelk, myggnetting på vinduer og dører, og over senga og lange bukser blir man bitt. Myggen er stor og summer som en flue. Men det er visstnok ikke den typen som gir deg malaria, den holder for det meste til i sumpområder og slike koselige steder.

Den afro-europeiske estetikken er litt utdatert og henger i stor grad igjen i åttitallet. På tv-en spiller de def leppard, på den elegante veksthus-kafeen jeg nevnte tidligere går det (i alt for stor grad!) i Richard Clydeman pianosvisker og pan pipe-moods fra 1993. Det virker som dette er det de man oppfatter som europeisk. Da er den rendyrkede afrikanske estetikken mye mer interessant. En av oss er jo grafisk designer, så det er ikke til å unngå at dette (åttitalls pastellfarger, logoer og typografier) er hyppig samtalemne.



.h&b