K'duru

Venner!

...Så kom jeg meg endelig til Afriken...

Jeg landet i Maputo klokka tre på onsdag etter å ha vært på reise i 22
timer. Maputo international airport er omtrent like stor som Vigra
flyplass, for de som har vært der, og bygget i god gammel
kommuniststil, med brune vegger, oransje gulv og gule skilt.
Passkontrollen og visum-shoppingen gikk relativt smertefritt, bortsett
fra at jeg måtte innstendig forklare hva de mystiske kontaktlinsene
mine var for noe til tolleren. Og dessuten var jeg så dum at jeg
betalte visumet med en femti-dollarseddel, det kostet bare tjue, men
vekslepengene kunne jeg altså se langt etter. Jeg orket ikke begynne å
krangle.

Utenfor flyplassen kom Miss Mosambritt hoppende ut av en bil i en rød
kjole var uten tvil den peneste dama sør for ekvator. Det var verdens
hyggeligste sjef, Director Victor, som er rektor på skolen hun
underviser i, som kjørte oss gjennom et merkelig slumområde med
blikkskur og barn som sprang i alle retninger og søppel som fløt i
gatene, til ambassadeområdet, Sommerschield som det heter, som er en
slags tropisk og slitt versjon av Frogner. Leiligheten vi bor i er
stor, med tre soverom, stue, kjøkken og to bad. den er nokså spartansk
innredet, visstnok med en og annen gekko som raser over veggene, men
jeg har ikke sett noe til den. Det er likevel god standard på stedet,
selv om låsen på ytterdøra er nokså vrang å få opp selv med nøkkel,
egentlig betryggende, den må jo være helt umulig å dirke opp. Det er
uansett vakter utenfor de fleste husene her, ikke bevæpnede eller noe
sånt, de sitter bare i sine utrevne bilseter, hører på radio og ser an
hvem som kommer og går. Bare ved minibankene står det bevæpnede vakter
i militæruniform og passer på. Myntenheten her er Meticals og siden i
sommer har det gått ca 4-5 på ei krone, Tidligere gikk det 4000-5000
meticals på ei krone, så myndighetene bestemte seg bare for å dele på
tusen for at det skulle bli litt ryddigere..

I Mosambik ser alt så slitt ut, alle fasadene har murpuss som skaller
av, fortauene er fulle av sprekker og noen ganger stor hull, det er
som om landet har hatt sin storhetstid, og fallert siden da, noe de
selvfølgelig ikke har hatt (ikke siden 1200-tallet hvertfall tror
jeg). Men bortsett fra flyplassen er den meste arkitekturen i
sjarmerende middelhavsstil, portugiserne har satt sine spor. På gatene
sitter folk og selger de de måtte ha: et eple, tre solbriller, noen
øredobber, en klase bananer. Det rareste er likevel "telefonkioskene",
her og der er det plassert ut små bord med en telefon på, også sitter
det en ved siden av som tar betaling.

Min første dag i Maputo tilbragte jeg utenfor bykjernen, vi tok båten
over til halvøya Catembe og bare gikk en tur langs stranda, nedbrente
hus sto side ved side av bebodde hus og fiskebåtene lå på skrå i fjæra
(hehe..merker fiskerlandsby-klisjeene sprenge på..styrer unna!). Om
kvelden viste Britt meg først det som kommer til å bli mitt stamsted
her i byen, i en liten park rett ved siden av her, er det et gammelt
veksthus som er omgjort til kafe, her sitter man mellom alle mulige
slags planter og drikker en av de over femti typene kaffe de tilbyr.
Fantastisk sted. Etterpå dro vi ut på African Bar, der jeg dessverre
måtte hilse på noen nordmenn, de er visst en stadig økende rase her i
byen. Men så kom jeg i snakk med et par mosambikanere, de virket
hyggelige og var musikere, vi satt der en stund og pratet, men snart
kom det bort folk og skulle ha autografen deres, jeg spurte noen andre
om hvem de var og det viste seg at de var K10 (tror jeg), som er det
største bandet i landet. De fortalte meg at de spilte i alle sjangre,
utenom K´duru - som er shangana (lokalt stammespråk) og betyr "trangt
rumpehull", og viste seg å være en betegnelse på discomusikk...