Kvardagsliv

Snart en måned i Afrika og hverdagslivets rutiner kommer sigende hit også. Tenkte å gi et lite bilde av hvordan det arter seg her omkring.

Medier
Mosambritt kan skryte av å både ha vært i studio, på direktesending på Radio Mozambique og omtalt i en artikkel i en av avisene her. Det var i anledning en utstilling de hadde på skolen hvor hun jobber. Jeg skjønte lite av hva som foregikk på radio, men det var jo litt kuriøst å sitte i en bil, sammen med en ambassade-ansatt, på vei til et immigrasjonskontor i afrika og høre kjæresten på radioen. Radio Mozambique hørtes forøvrig ut som Radio 1 (forferdelig med andre ord). Det lille jeg har sett av tv har vært labert og minner mest av alt om en blanding av TvSunnmøre og Tv-Norge. Det går i billige, spanske og amerikanske såpeserier og noen merkelige tv-show. Lørdagsunderholdningen i går var for eksempel kåring av Miss Vodacom (et teleselskap)
Og apropos mobiltelefoner, jeg har aldri sett så mange dyre modeller som her i landet! Husene er nedslitte (hvis de ikke er direkte nedbrente), gatene hullete, søppelkasser eksisterer ikke osv, men mobiltelefoner har de alle sammen, og ofte de heftigste typene (om det da ikke er replica-modeller, jeg har ikke sett så nøye etter)
Jeg har kjøpt en Donald-pocket på portugisisk, for å trene, den var svinedyr, som alle andre importerte varer.

Mat og drikke
Kylling og sjømat, sjømat og kylling. For en gangs skyld har guidebøkene rett. Det er lite tradisjonell mat å få på restauranter, der går det for det meste i standard vestlig kost og stort sett er det det samme som går igjen. Jeg er litt skeptisk til både sjømaten og grønnsakene her, forlest som jeg er på helse-sidene i guidebøkene, og i tillegg proppet full av advarsler fra vaksinasjonskontorene i Norge. Hittil har jeg hatt null trøbbel med maten, bortsett fra i forrige uke, og da var det helt selvforskyldt. Jeg skulle lage middag og tenkte å teste ut det lokale piri-piri-krydderet (en chilli-type). Jeg burde kanskje tatt hintet når øynene begynte å renne mens jeg stekte kyllingen, men det var ikke før vi begynte å spise at vi skjønte hvor sterkt det krydderet er! Heftigste krydderopplevelse hittil! (Britt var høfflig og spiste likevel opp maten jeg hadde laget..=)
Restauranter er billige og det koster mellom 20 og 50 kroner for en middag. I forrige uke var vi seks stykker som spiste og drakk øl. Regningen ble på 200 kroner tilsammen...
Supermarkedet like ved der vi bor er omtrent som prix, men ansett for å være hinsides luksus og har norske priser på enkelte varer (de som er importerte fra usa og europa), noen ganger dyrere enn hjemme også.
Springvannet er selvfølgelig ikke drikkbart, men heldigvis har vi egen vannkjøler med kjøpevann (slik som bruker å være på kontor) på kjøkkenet, så slipper vi å koke opp vann hver gang vi skal ha noe å drikke (som er ganske ofte i denne temperaturen).
Mosambik har tre øltyper, 2M, Laurentina og Manica. De to siste er best, den første billigst og derfor mest populær, smaker ringnes.

Post
Postsystemet er (som alt annet her) en historie for seg selv. Det er ett postkontor i millionbyen her. Brev får man på døra, pakkene må man hente på kontoret. Da skal det signeres og stemples i hytt og gevær, man blir ført hit og dit, noen vakter rister på pakken din (er du riktig heldig må du pakke den opp på stedet slik at de får undersøkt hva det er), også betaler man tilslutt en avgift for trøbbelet man har skapt.

Penger
Det er ikke lenge siden det nye systemet ble innført så folk kan enda finne på å forlange flere millioner meticals for to netter på et hostell. Som den hvitrikingen (nytt ord for anledningen) jeg er, ender jeg alltid opp med store sedler. Vekslepenger er derfor et konstant problem. Det er ikke rart jeg har blitt kompis med kelnerene på kafeen like vel, de får jo femti prosent tips stadig vekk, fordi de ikke kan veksle nøyaktige beløp. Det hender nok stadig vekk også at vi betaler en del mer enn mosambikanerne gjør. Men det gjør ikke så mye å bli svindlet litt på den måten innimellom.

Taxi
Tar man ikke sjansen på å risikere livet i en Chapa kan man alltids praie en bil med gulmalt tak. Ikke bli forundret om en vindusrute faller av i fart eller sjåføren må åpne døra med skrujern fordi håndtaket er brukket.Det er ingen taxisentral her, men flust av taxier. Løsningen er at man må samle telefonnummerne til enkeltsjåfører, dermed risikerer man å ringe de mens de sover osv, men pytt pytt.

Peace out
.h