En bursdag i Afrika

Fröken Mosambritt er et helt lite event-byrå i seg selv. Bursdagen min i fjor var jo legendarisk, det vet alle som var med på den. Kunne hun overgå seg selv i år? Selvfölgelig kunne hun det.
Det ble nok en gang en dag full av kontraster. Etter å ha blitt servert muffins på senga dro vi til det mest snobbete hotellet i byen, hotell Polana, for å spise lunsj. Vi hadde tenkt at vi måtte spise der en gang i löpet av oppholdet, og nå synes det å väre en like bra anledning som noen. Maten var god, men hadde en liten moralsk bismak. Vi betalte nesten en halv mosambikansk månedslönn for to små forretter, vannet vi bestilte kostet en vel omkring en dagslönn. Det var helt absurde priser og personalet stusset litt da vi ikke bestilte noen hovedrett eller dessert.
Etter dette måtte Bri på skolen og jobbe, og jeg mötte guttene i The Umoja Action Team, for å bli med dem og se på arbeidet deres. Umoja er et stort kulturprosjekt mellom Norge, Mosambik og Sör-Afrika, det er dette Bri også jobber under. Calu, Fernando, Benito og Nelson i action-teamet er pådriverne for prosjektet i Maputo. I det siste har de jobbet på forskjellige barneskoler rundt om i byen og hatt workshops med trommer, sang og dans. Vi tok chapa ut til et av forstedene besökte en barneskole der. Her var det mildt sagt kaotisk. Noen elever hadde friminutt, andre hadde timer. Klasserommet var enten under palmene, i skyggen av skolebygningen, eller i en av de nakne salene inne i bygget. Det var ikke pulter nok til alle, så noen må sitte på gulvet. De har en tavle, en pekestokk og kritt. Elevene har en penn eller blyant og en bok eller to. Det er ingen dörer eller vinduer, så det er konstant stöy overalt. Men gutta i action-teamet har alle gått på lignende skoler selv, så de lot seg ikke affisere.
För trommingen begynte presenterte de meg for elevene, og for å gire dem opp litt ekstra fortalte de at jeg var en av sjefene for hele Umoja-prosjektet og at jeg hadde bursdag. Og för jeg visste ordet av det sto en hel afrikansk barneskole og sang "Parabens a voce" - altså Happy birthday - til meg. Og like etter gikk ei jente frem og spontant-deklamerte et dikt...!
Deretter var det tre timer med heftig skråling, hoftevrikking og dundrende djember. I det vi skulle gå kom det en liten gutt bort og ga meg et ark. Der hadde han skrevet noe. O que e isto - hva er dette - spurte jeg. - E uma poema - det er et dikt - hvisket han og stakk.
Vi dro inn igjen til byen igjen og jeg og Bri dro for å spiste middag, hun sukket og klaget over at hun ikke hadde fått ordnet noe til bursdagen min, men jeg sa at jeg var godt fornöyd etter snobbelunsj og trommekurs. Vi dro hjem og parkerte syklene da Bri plutselig hvisket "Jeg tror det er noen i bakgården", etter innbrudd har vi jo värt ekstra oppmerksomme på sånt, så jeg gikk dit for å sjekke hva det var. Det var absolutt noen der. Der sto hele Action teamet igjen sammen med Verdens Hyggeligste Sjef, min private guide Mario, Stefan og Aldo som jeg ble arrestert sammen med, og en hel del andre bra folk med kake og öl og ballonger. Mosambritt hadde lurt meg trill rundt igjen. Festen ble en klassiker.