Estrela vermelha

Mosambik er saa fattig. Saa inni helvetes fattig. Minstelonnen er paa 1600 meticals i maaneden, altsaa rundt 400 kroner. Paa kjopesenteret ved siden av oss koster en pose notter 114 meticals! Det er absurd for en sosialdemokratisk nordmann. Jeg tenker at er det en ting som er bra med Norge saa er det at alle i det minste kan handle maten sin paa samme butikk. For aa faa en notert kopi av passet mitt maatte jeg betale 500 meticals til den norske ambassaden. Det er en tredjedel av en maanedslonn her! Tenk om man skulle betale 5000 norske kroner for aa faa en kopi av pass med stempel og underskrift. Paa min slunkne studentkonto har jeg mer penger enn mange mosambikanere kommer til aa tjene i lopet av mange aar.

Mosambik er saa bunnskrapet som det kan bli. Og folgelig handler alt om penger. Det er litt slitsomt. Den observante leser har kanskje faatt med seg at jeg ikke lenger skriver de tre siste b bokstavene i det norske alfabetet slik du skal skrives, men i stedet skriver ae, oe og aa. Grunnen er enkel: Min kjaere canadiske laptop er borte. Vi hadde innbrudd for to uker siden. Mens vi laa og sov brot tyver seg inn i leiligheten vaar og rensket den for alt av verdi. I beste Donald Duck-stil kom de seg inn i bakgaarden vaar (sannsynligvis bestukket noen vakter), her fant de en stige, de klatret opp til verandaen vaar, lirket seg under det heldekkende gitteret som liksom skal sikre oss mot slikt og dirket enkelt og greit opp kjokkendora. Like greit at vi ikke vaaknet, jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort om jeg hadde sett dem. Antageligvis hadde jeg blitt forundret. Innbrudd? Det skjer jo vel bare paa tv?

Uansett, de kom seg unna med alle tre laptopene vaare, to mobiltelefoner, et digitalkamere og et digitalt videokamerea, samt min kjaere ipod og ryggsekk. Det var verdier for 50-60000 norske kroner tenker jeg. Absurd mye i dette landet. De kan neppe ha forstaatt hvor stor fangst de fikk. Det blir som om de skulle faatt med seg en halv million hjemme i Norge. Vi kom oss til politistasjonen og skulle melde fra om det som hadde skjedd. Her ble vi bedt om aa holde kjeft og sette oss ned. Herregud, politiet i dette landet, de skremmer meg... jeg mener: kan man stole paa underbetalte herskesyke mennesker, som i tillegg er bevepnet med hagler og maskinpistoler (det er SAA mye vaapen her!). Naar man i tillegg observerer at det eneste som henger paa veggene paa politistasjonen er reklame for det nasjonale olet 2M (like utvannet som ringnes) skjonner man at etterforskningen nok blir noe tilfeldig. Politiet hadde ikke en gang en telefon og maatte laane vaare mobiltelefoner for aa ringe etter kollegaer. Det er ikke rart de er korrupte. Politikontoret hadde ikke en datamaskin, ikke en skrivemaskin, bare en naken pult og to skjeive stoler. Ingenting annet.

Korrupsjonen gjennomsyrer forresten hele samfunnet her. Det er trist aa hore om ungdomsskolelaerere som prover aa presse elever for penger for aa gi dem gode karakterer. Eneste mulighet for aa faa jobb er aa kjenne noen. I forrige uke brant hele landbruksdepartementet i landet ned. Det var like foer en omstridt reform skulle iverksettes. Brannen startet i arkivet. Neppe tilfeldig...

Men tilbake til innbruddet. Det var tydelig at politiet ikke hadde tenkt aa foreta seg mye. Losningen var aa prove selv. "Estrela Vermelha" (den rode stjerne) er ogsaa kjent som "tyvenes marked". Det er hit alt tyvegodset i landet havner paa billigsalg. Jeg undret meg tidligere om hvorfor det var saa mange feite mobiltelefoner i dette landet, jeg har skjont naa, altfor seint, at de selvfolgelig er stjaalet fra sor-afrika og solgt her paa markedet for en billig penge. Markedet ligger et lite stykke utenfor sentrum og er ikke spesielt trygt for hvite, stinnrike europeere. Vi hoerte om andre som hadde dratt hit etter aa ha blitt ranet og de hadde funnet sine saker igjen. Saa vi bestemte oss for aa prove lykken. Det var Jan Anders, rektoren paa den skandinaviske skolen som sa han kunne folge med oss og se om vi fant igjen noe. Mannen minner om en blanding av Postman Pat og Brannmann Sam, men viste seg snart aa vaere den toffeste svensken sor for Mogadishu. Bevaepnet med pepperspray (i tilfellet det skulle bli noe trobbel) dro vi i vei til markedet. Med oss hadde vi ogsaa en mosambikaner som jobber paa skolen. Det var han som skulle foere ordet.

Markedet var enormt. Her var det saa mye stjaalne varer at jeg ikke hadde trodde det skulle vaere mulig, tusener av mobiltelefoner selvfolgelig, playstationer, cd-spillere, dvd-spillere, laptoper, alt du kan tenke deg av elektroniske varer, en videokanon til femtitusen sto utstilt paa en gammel olkasse. Fascinerende sted aa gaa omkring. Men ikke spesielt trygt, det er visstnok masse sivilt politi her, og kjoper man noe kan man bli arrestert for heleri foer man veit ordet av det. Om vi fant noen av vaare saker var planen aa si at vi hadde penger i bilen og lokke selgerene til den. Naar vi var fremme ved bilen skulle vi, ifolge Jan Anders, som hadde gjort dette foer, grabbe til oss sakene og kaste oss inn i den og kjore av sted - rett og slett stjele de tilbake. Men vi fant dessverre ikke noe av vaare saker. Den toffeste barneskolerektoren vest for Pecos og jeg maatte dra tomhendte tilbake.

Spennende var det lell...