On the road again

av






Mocambique e nossa terra gloriosa - synger de i nasjonalsangen sin: "mosambik er vårt strålende land", "vår strålende strand" hadde vært mer passende i dette landet som med sine 2000 kilometer med sandstrand har en av Afrikas lengste kystlinjer. Ekspertene sier at Mosambik er et av de neste store reisemålene og noen spår til og med at det vil bli større enn Thailand. Hvem vet, den sørafrikanske utbyggingen er hvertfall å se overalt. Kjøper man et hus på stranda her, kan man nok tjene gode penger på det om noen år. Jeg håper bare noen av alle de strandkilometerne får ligge like urørt som de gjør idag. Vi har utforsket et par av disse kilometerne i det siste, vi har blant vært i Macaneta og i Bilene, som ligger henholdsvis en og to timer nord for Maputo. Til Macaneta dro vi sammen med Jon Olav og Åsmund, to venner av Bri. Europecar hadde dessverre ingen firehjulstrekkere igjen da vi kom og ville leie bil, faktisk hadde de bare en bitteliten Kia fireseter å tilby oss. Vi tenkte vi fikk se hvor langt den holdt på de hullete veiene. Den lille tekokeren holdt merkelig nok hele veien, både fram og tilbake. Macaneta ligger i et elvedelta og vi måtte ta verdens minste bilferge over elva for å komme til stranda. To biler var det plass til på den lille elveprammen, heldigvis tok turen over ikke mer enn fem minutter. Det er mye rart å se langs veien i dette landet. For eksempel er det ganske interessant (og nervepirrende) å se på kjøremønsteret til chappaene. Vi ble for eksempel vitne til en tredobbel forbikjøring hvor altså en bil kjørte forbi en annen bil som kjørte forbi en tredje bil. Et annet fenomen er det fullstendig overlassede pickupene som raser av gårde i 100 kilometer i timen med opptil 20 stykker som klamrer seg fast for livet på lasteplanet. Kaoset som råder på markedene man kjører forbi er også alltid morsomt å overvære.
Forrige helg dro vi til Bilene sammen med fredskorpser Grethe, som har invistert i den største firhjulstrekkeren jeg har sett, og hennes datter Alva. Bilene ligger ved en lagune og er ekstremt rolig og stille. Jeg har ikke opplevd slik stillhet siden jeg var på Hedmarken... Dessuten serverte de det som må være den beste sjokoladekaka sør for sinsenkrysset.
Costa do sol, som de kaller strandlinja utenfor Maputo, er ikke like idyllisk, men desto mer livlig. Det hender jeg sykler utover her, kjøper grillet kylling i en av de små bodene som ligger på rekke og rad her. Rundt omkring trasker selgere, fylliker og skolebarn om hverandre. Vannet er brunt av forurensing og det er glasskår og kokosnøttskall strødd utover hele stranda. På turen jeg tok idag var også store deler okkupert av flere hundre medlemmer fra Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige, de rullet seg i sanden, sto på kne i fjæra, noen prester danset og sang andre skjelte og smelte og truet så svovelen oste av dem, og en liten gruppe var med stor iver i ferd med å gravlegge ei geit de hadde ofret... Og vi som klager over tilstandene de offentlige badestrendene i Norge!