Sunday, April 29, 2007

Kvardagsliv

Snart en måned i Afrika og hverdagslivets rutiner kommer sigende hit også. Tenkte å gi et lite bilde av hvordan det arter seg her omkring.

Medier
Mosambritt kan skryte av å både ha vært i studio, på direktesending på Radio Mozambique og omtalt i en artikkel i en av avisene her. Det var i anledning en utstilling de hadde på skolen hvor hun jobber. Jeg skjønte lite av hva som foregikk på radio, men det var jo litt kuriøst å sitte i en bil, sammen med en ambassade-ansatt, på vei til et immigrasjonskontor i afrika og høre kjæresten på radioen. Radio Mozambique hørtes forøvrig ut som Radio 1 (forferdelig med andre ord). Det lille jeg har sett av tv har vært labert og minner mest av alt om en blanding av TvSunnmøre og Tv-Norge. Det går i billige, spanske og amerikanske såpeserier og noen merkelige tv-show. Lørdagsunderholdningen i går var for eksempel kåring av Miss Vodacom (et teleselskap)
Og apropos mobiltelefoner, jeg har aldri sett så mange dyre modeller som her i landet! Husene er nedslitte (hvis de ikke er direkte nedbrente), gatene hullete, søppelkasser eksisterer ikke osv, men mobiltelefoner har de alle sammen, og ofte de heftigste typene (om det da ikke er replica-modeller, jeg har ikke sett så nøye etter)
Jeg har kjøpt en Donald-pocket på portugisisk, for å trene, den var svinedyr, som alle andre importerte varer.

Mat og drikke
Kylling og sjømat, sjømat og kylling. For en gangs skyld har guidebøkene rett. Det er lite tradisjonell mat å få på restauranter, der går det for det meste i standard vestlig kost og stort sett er det det samme som går igjen. Jeg er litt skeptisk til både sjømaten og grønnsakene her, forlest som jeg er på helse-sidene i guidebøkene, og i tillegg proppet full av advarsler fra vaksinasjonskontorene i Norge. Hittil har jeg hatt null trøbbel med maten, bortsett fra i forrige uke, og da var det helt selvforskyldt. Jeg skulle lage middag og tenkte å teste ut det lokale piri-piri-krydderet (en chilli-type). Jeg burde kanskje tatt hintet når øynene begynte å renne mens jeg stekte kyllingen, men det var ikke før vi begynte å spise at vi skjønte hvor sterkt det krydderet er! Heftigste krydderopplevelse hittil! (Britt var høfflig og spiste likevel opp maten jeg hadde laget..=)
Restauranter er billige og det koster mellom 20 og 50 kroner for en middag. I forrige uke var vi seks stykker som spiste og drakk øl. Regningen ble på 200 kroner tilsammen...
Supermarkedet like ved der vi bor er omtrent som prix, men ansett for å være hinsides luksus og har norske priser på enkelte varer (de som er importerte fra usa og europa), noen ganger dyrere enn hjemme også.
Springvannet er selvfølgelig ikke drikkbart, men heldigvis har vi egen vannkjøler med kjøpevann (slik som bruker å være på kontor) på kjøkkenet, så slipper vi å koke opp vann hver gang vi skal ha noe å drikke (som er ganske ofte i denne temperaturen).
Mosambik har tre øltyper, 2M, Laurentina og Manica. De to siste er best, den første billigst og derfor mest populær, smaker ringnes.

Post
Postsystemet er (som alt annet her) en historie for seg selv. Det er ett postkontor i millionbyen her. Brev får man på døra, pakkene må man hente på kontoret. Da skal det signeres og stemples i hytt og gevær, man blir ført hit og dit, noen vakter rister på pakken din (er du riktig heldig må du pakke den opp på stedet slik at de får undersøkt hva det er), også betaler man tilslutt en avgift for trøbbelet man har skapt.

Penger
Det er ikke lenge siden det nye systemet ble innført så folk kan enda finne på å forlange flere millioner meticals for to netter på et hostell. Som den hvitrikingen (nytt ord for anledningen) jeg er, ender jeg alltid opp med store sedler. Vekslepenger er derfor et konstant problem. Det er ikke rart jeg har blitt kompis med kelnerene på kafeen like vel, de får jo femti prosent tips stadig vekk, fordi de ikke kan veksle nøyaktige beløp. Det hender nok stadig vekk også at vi betaler en del mer enn mosambikanerne gjør. Men det gjør ikke så mye å bli svindlet litt på den måten innimellom.

Taxi
Tar man ikke sjansen på å risikere livet i en Chapa kan man alltids praie en bil med gulmalt tak. Ikke bli forundret om en vindusrute faller av i fart eller sjåføren må åpne døra med skrujern fordi håndtaket er brukket.Det er ingen taxisentral her, men flust av taxier. Løsningen er at man må samle telefonnummerne til enkeltsjåfører, dermed risikerer man å ringe de mens de sover osv, men pytt pytt.

Peace out
.h

Friday, April 20, 2007

Onkel Hans og andre nykolonister

Om kjempemygg, neokolonialisme, svenske barn, fulle polakker og den afro-europeiske kitsj

Der andre er så idealistiske og drar til u-land og hjelper fattige barn, tar undertegnede en annen vendig, uten skrupler lar jeg meg ansette til å ta vare på den hvite overklassens unge lovende, for på den måte å sikre at systemet holdes oppe og undertrykkingen fortsetter...

...hehe..kanskje er jeg litt forlest på marxistiske, afrikanske forfattere (skriver semesteroppgave om en av de akkurat nå - kenyanske Ngugi wa Thiong'o). Så ille kan det vel ikke være, men jeg har altså blitt tildelt den stolte tittelen Onkel Hans, leder av "frian" - som er en aktivitetskveld for barna på den skandinaviske skolen. Her springer jeg rundt, spiller fotball og "flaggan" og forteller spøkelseshistorier på et slags sunnmørsk svorsk. Alt det rare man kommer oppi: Barnehageonkel i Mosambik. Ungene er fra ti til femten tror jeg, så det er ikke så ille. Bare å dele inn lagene og sende de ut på fotballbanen. Skal ha noen timer gitarundervisning i uka også. Skolen er et hakk finere enn Svorta Barneskule, hvor jeg tråkket i seks år, her er det palmer som suser i vinden, eget svømmebasseng ute og i det hele tatt et nokså idyllisk sted, selv om ikke det akkurat det innbyr til pugging av gangetabeller. Det er mest svenske unger, og mitt grautmål er ikke alltid like egnet, så det blir en salig blanding av dialekt, bokmål og svensk.

Så er det altså fire språk det veksler mellom her nede engelsk, portugisisk, svensk og norsk, pluss at de som ikke kan engelsk heller vil snakke fransk. Det går stort sett greit, selv om det ikke er mye engelsk her, takk gud for pekefingeren. For de som måtte tro at portugisisk høres ut som en full polakk prøver å snakke spansk, tar de dessverre (!) feil. Det er mer som en å høre en forkjølet franskmann mumle på italiensk... Nei, det er et fint språk, med noen rare og vanskelige nasale lyder, men ellers stort sett greit å uttale, grammatikken er det verre med. Shangana, som er det afrikanske førstespråket her, er det verre med.

Jeg klarer ikke helt å slippe dette kommunisttemaet, det fascinerer meg litt. Mosambik må være det eneste landet i verden med et våpen i nasjonalflagget, selvfølgelig en kalasjnikov, et russisk produsert maskingevær. Og dette til tross for at landet er et av de mest fredelige på hele kontinentet. Her gikk våpenhvilen etter borgerkrigen helt etter planen, det har ikke vært noen opptøyer eller geriljaer, og det politiske klimaet er stabilt (tross veldig mye korrupsjon). Fattigdommen er enorm, hele byen er nedslitt og omkranses av store slumområder, men disse ser vi ikke noe særlig til. Her finnes en liten, superrik overklasse, og en enorm arbeiderklasse. Ganske rart å se for en som kommer fra et land som består utelukkende av middelklasse.

Det er en del kryp her, men på langt nær så mange som jeg hadde trodd. Mest plagsom er myggen. Tross myggmelk, myggnetting på vinduer og dører, og over senga og lange bukser blir man bitt. Myggen er stor og summer som en flue. Men det er visstnok ikke den typen som gir deg malaria, den holder for det meste til i sumpområder og slike koselige steder.

Den afro-europeiske estetikken er litt utdatert og henger i stor grad igjen i åttitallet. På tv-en spiller de def leppard, på den elegante veksthus-kafeen jeg nevnte tidligere går det (i alt for stor grad!) i Richard Clydeman pianosvisker og pan pipe-moods fra 1993. Det virker som dette er det de man oppfatter som europeisk. Da er den rendyrkede afrikanske estetikken mye mer interessant. En av oss er jo grafisk designer, så det er ikke til å unngå at dette (åttitalls pastellfarger, logoer og typografier) er hyppig samtalemne.



.h&b

Monday, April 16, 2007

Kunsneriske kommunister


Dag Solstad skriver i romanen "Arild Asnes" om den kommunistiske utopi. Kanskje skreiv han om Maputo.. Disse grå kommunistblokkene sammen med sandstrender og palmer får i hvert fall tankene til å gå i den retningen. Gatenavnene her i byen er noe for seg selv. Hovedgatene er stort sett oppkalt etter verdens mange grusomme diktatorer. Avenida Karl Marx er en av hovedgatene, men ganske stygg og hullete. Utrolig nok er gatene Ho Chi Min og Kim Il Sung de to flotteste gatene i hele Maputo... Begge kunne vært klippet rett ut fra en hollywoodproduksjon.

Jeg begynner å bli kjent med byen nå, har gått litt rundt på egenhånd og innsett at den ikke ser særlig stor, sentrum er omtrent som Oslo 3 antar jeg. Siden sist har jeg (skryt skryt) spist middag hjemme hos Mosambiks mest berømte kunstner, opplevd tradisjonell mosambikansk fest ute på landsbygda, testet ut den mest populære risikosporten her i landet, spist lokale retter og slåss med byråkratiet i landet.

Sjefen til Britt er nokså høyt oppe i systemet i landet, og han kjenner masse folk. Forrige helg tok han oss med på middag hos Noel Langa, som etter Malangatana, er den største maleren i landet. Han bodde i det som i Mosambik er et slags middelklassestrøk, men som i Norge knapt ville oppnådd tittelen "Slum". Det er middelklasse fordi husene ikke er blikkskur, men stort sett laget av skikkelig mur. Men om strøket var falleferdig var Noel Langa selv langt fra et takras. Stor tjukk mann som bare ville snakke portugisisk eller Shangana (lokalt språk), og veldig hyggelig. Her var det "mi casa e sua casa" hele kvelden. Huset hans fungerte også som galleri og arbeidsverksted. Han hadde laget diverse retter fra det lokale cuisinet, kylling, ris og søtpoteter tilberedt på diverse måter.

Selv om byen er liten til å være en hovedstad, er det likevel langt å skulle gå hele tiden, og selv om taxi koster 30-40 kroner per tur så blir det dyrt i lengden. Da kan man ta chappa, som koster fem meticals (ca 1 krone). Den lave prisen tar de igjen i den høye risikoen... Chappaer er minibusser, stort sett gamle, slitte toyota hiacer, de er konstant stappfulle (som regel med dobbelt så mange passasjerer som seter), og kjører som gale. Om det er flere chappaer på samme strekning kappkjører de mellom stoppestedene for å kapre flest mulig passasjerer. Her er myke trafikanter ikke annet enn en hindring, og i stedet for bremser virker det som om de bare har fløyter. Av og til virker det som om eneste måte å komme seg over veien på er, som en amerikansk forfatter har skrevet, "å bli født der".

Den mest spesielle kvelden hittil hadde vi nå i helga. På lørdag kom en venn av Britt på besøk til oss. Han fortalte at han skulle ta oss med til et sted og spise. Vi var litt småsultne og tenkte at et lite restaurantmåltid ikke hadde vært å forakte. Vi spurte om det var langt å gå. 1o min. sa han (afrikanere og tid...spør du når dere skal senere, svarer de "hoje" - "idag"). Det endte med at vi tok taxi i en halvtime, vi kjørte langt ut fra byen, gjennom et svært marked, og stoppet i et slags boligstrøk a la Noel Langa sitt. Her var det vel ingen restauranter tenkte vi, men fulgte likevel etter Chakalo langs noen hekker. Så kom vi inn i en liten hage, og det viste seg at det var en bursdagsfest. Ikke lenge etter at vi hadde kommet gikk strømmen i området. Det ble bekmørkt under stjernehimmelen, men snart kom stearinslysene fram og alle gjestene begynte å synge og tradisjonelle danser. Veldig spesielt å oppleve, som å være tilbake ved leirbålene... Jeg lente meg tilbake og tenkte at jeg ikke ante hvordan vi skulle komme oss hjem, men der og da spilte det ingen rolle. Det endte likevel med at vi tok en lokal buss tilbake, selvfølgelig også den stappfull til bristepunktet.

Nå er det oppgaveskriving som står på timeplanen.
Peace out

.h&b

K'duru

Venner!

...Så kom jeg meg endelig til Afriken...

Jeg landet i Maputo klokka tre på onsdag etter å ha vært på reise i 22
timer. Maputo international airport er omtrent like stor som Vigra
flyplass, for de som har vært der, og bygget i god gammel
kommuniststil, med brune vegger, oransje gulv og gule skilt.
Passkontrollen og visum-shoppingen gikk relativt smertefritt, bortsett
fra at jeg måtte innstendig forklare hva de mystiske kontaktlinsene
mine var for noe til tolleren. Og dessuten var jeg så dum at jeg
betalte visumet med en femti-dollarseddel, det kostet bare tjue, men
vekslepengene kunne jeg altså se langt etter. Jeg orket ikke begynne å
krangle.

Utenfor flyplassen kom Miss Mosambritt hoppende ut av en bil i en rød
kjole var uten tvil den peneste dama sør for ekvator. Det var verdens
hyggeligste sjef, Director Victor, som er rektor på skolen hun
underviser i, som kjørte oss gjennom et merkelig slumområde med
blikkskur og barn som sprang i alle retninger og søppel som fløt i
gatene, til ambassadeområdet, Sommerschield som det heter, som er en
slags tropisk og slitt versjon av Frogner. Leiligheten vi bor i er
stor, med tre soverom, stue, kjøkken og to bad. den er nokså spartansk
innredet, visstnok med en og annen gekko som raser over veggene, men
jeg har ikke sett noe til den. Det er likevel god standard på stedet,
selv om låsen på ytterdøra er nokså vrang å få opp selv med nøkkel,
egentlig betryggende, den må jo være helt umulig å dirke opp. Det er
uansett vakter utenfor de fleste husene her, ikke bevæpnede eller noe
sånt, de sitter bare i sine utrevne bilseter, hører på radio og ser an
hvem som kommer og går. Bare ved minibankene står det bevæpnede vakter
i militæruniform og passer på. Myntenheten her er Meticals og siden i
sommer har det gått ca 4-5 på ei krone, Tidligere gikk det 4000-5000
meticals på ei krone, så myndighetene bestemte seg bare for å dele på
tusen for at det skulle bli litt ryddigere..

I Mosambik ser alt så slitt ut, alle fasadene har murpuss som skaller
av, fortauene er fulle av sprekker og noen ganger stor hull, det er
som om landet har hatt sin storhetstid, og fallert siden da, noe de
selvfølgelig ikke har hatt (ikke siden 1200-tallet hvertfall tror
jeg). Men bortsett fra flyplassen er den meste arkitekturen i
sjarmerende middelhavsstil, portugiserne har satt sine spor. På gatene
sitter folk og selger de de måtte ha: et eple, tre solbriller, noen
øredobber, en klase bananer. Det rareste er likevel "telefonkioskene",
her og der er det plassert ut små bord med en telefon på, også sitter
det en ved siden av som tar betaling.

Min første dag i Maputo tilbragte jeg utenfor bykjernen, vi tok båten
over til halvøya Catembe og bare gikk en tur langs stranda, nedbrente
hus sto side ved side av bebodde hus og fiskebåtene lå på skrå i fjæra
(hehe..merker fiskerlandsby-klisjeene sprenge på..styrer unna!). Om
kvelden viste Britt meg først det som kommer til å bli mitt stamsted
her i byen, i en liten park rett ved siden av her, er det et gammelt
veksthus som er omgjort til kafe, her sitter man mellom alle mulige
slags planter og drikker en av de over femti typene kaffe de tilbyr.
Fantastisk sted. Etterpå dro vi ut på African Bar, der jeg dessverre
måtte hilse på noen nordmenn, de er visst en stadig økende rase her i
byen. Men så kom jeg i snakk med et par mosambikanere, de virket
hyggelige og var musikere, vi satt der en stund og pratet, men snart
kom det bort folk og skulle ha autografen deres, jeg spurte noen andre
om hvem de var og det viste seg at de var K10 (tror jeg), som er det
største bandet i landet. De fortalte meg at de spilte i alle sjangre,
utenom K´duru - som er shangana (lokalt stammespråk) og betyr "trangt
rumpehull", og viste seg å være en betegnelse på discomusikk...