Rubbel og Britt 3

Rubbel og Britt 2

Rubbel og Britt

Afrikansk tid

De som mener at tid er penger må ta feil. I motsatt fall burde jo afrikanerne være steinrike.

Sosialantropologene forklarer: Mens vi hjemme i nordvest lar klokka diktere oss, bestemmer afrikanerne heller selv. Mens arrangementet i Norge begynner klokka 20.00, begynner det i Mosambik "når alt er klart" eller "når alle er kommet". Man skulle tro alt ble et salig kaos av slikt, men det interessante er at de har innarbeidet en egen underlig dynamikk for det. Det beste eksempelet jeg kan komme på er når Bri skulle overraske sjefen sin med kake på bursdagen hans. Noen lærere og kollegaer skulle også være med, men når det gjelder overraskelser er det Bri som er arrangør, det kommer neppe som noen overraskelse. Det var lørdag morgen og planen var å møtes utenfor skolen klokka ni, kjøpe kake og dra hjem til sjefen. Det var selvfølgelig ingen som var der klokka ni. Halv ti dukket to stykke slentrende opp. Når vi spurte hvor de var fikk vi, som alltid!, vage svar om at de kommer og er på vei. Klokka ble kvart over ti og vi begynte å bli litt stresset, kanskje director Victor ikke ville være hjemme. Halv elleve kom det en til, i mellomtiden hadde vi innsett at vi bare fikk ta det som det kom, og satt oss på en kafe for å vente der. Kvart over elleve var alle kommet, men da hadde en gått for å gjøre et ærend og kom ikke tilbake før halv tolv. Akkurat da så vi bilen til Director Victor svinge inn foran skolen og sjefen selv som forsvant inn på kontoret. Dermed var det bare å ta med seg kaken og trommene (de er alltid med der det er fest) og banke på. Det ble stor suksess. Og bare Bri og jeg stusset over hvordan dette her gikk til.

I romanen "Leopardens øye" beskriver Henning Mankell (som bor i Mosambik) forskjellen på hvit og svart kultur. En av tingene han tar opp er måten å snakke på. Hovedpersonen opplever å aldri få skikkelig svar fra en afrikaner, bare vage, uklare og gåtefulle bortforklaringer. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler av og til litt av det samme. Nå snakker ikke folk så mye om leoparder som jakter om morgenen og fortidens ånder, slik de gjør i romanen, men det er ofte veldig forvirrende og vanskelig å få klare svar fra noen. Nå sitter jeg for eksempel og venter på at Mario skal dukke opp, han skulle vært her for en time siden, spør jeg hvorfor han ble forsinket, regner jeg ikke med å få et klart svar. Spør man noen om veien er man like forvirret etterpå. Det er ikke bare språklige problemer, men en helt annen måte å føre en samtale på, eller en annen måte tenke tid og rom på, eller noe sånt. Hvem vet?

Ebay på afrikansk vis

Ifølge historien var det første Libyas president, Gadaffi, sa da han besøkte Maputo: "Where is Xipamanene". Det største markedet i Mosambik er også kjent langt utover landegrensene. I bydelen Alto-Mae ligger dette gigantiske og kaotiske området. Befolket av ropende selgere, høner, tiggere med polio-deformerte bein, geiter, utmagrede gamle menn og tjukke afrikanske kvinner, barn i alle aldre springer omkring, biler og chappaer tuter, bodene som selger cder og stereoanlegg konkurrer om volumnivå og overalt står det små radioer og spyr ut rapmusikk.
Det sies om auksjonssiden på internett, ebay.com, at får du ikke tak i det du skal ha der, så finnes det ikke. Vel, det samme kan sies om Xipamanene. Ifølge ryktene kunne man tidligere få kjøpt alt fra levende leoparder, sjimpanser til kroppsdeler fra mennesker her. Idet kaoes du trasker rundt i blir du tilbudt å kjøpe det meste. For eksempel klær i absolutt alle fasonger, tilstander, størrelser, farger og alder. Det er her alle posene med klær dere gir til innsamlingsaksjonene havner. De havner på markedet og blir solgt for en billig penge. Resultatet er jo at afrikanerne går rundt i de mest forunderlige bekledninger og kombinasjoner. Veiarbeidere står og jobber i åttitallts-blazere, folk trasker rundt i dressbukser og boblejakker, småunger promoterer for sveitsisk mesterskap i kvinnefotball '86 (Dørvakta vår kommer annenhver uke på jobb i dress og slips, fordi han har bare to sett med klær, finstasen og arbeidsklærne, og hver andre uke må han jo vaske arbeidsklærne). Men det er ikke bare klær man får tak i i Xipamanene. Her går oksehodene, hønene og de levende geitene for en billig penge. I voodooavdelingen får man tradisjonell medisin, urter, piller, røtter og blader i alle varianter. Fletta kurver, panner, kokosnøtter, mer eller mindre frivillig soltørket fisk, bilstereoanlegg, lampeolje, peanøtter, kongereker, grønne tomater og andre mystiske grønnsaker, øl, øl, øl, mobiltelefondeksler, kleshengere, vesker, klær, tonnevis med klær, med eller uten lopper, (godt) brukte sengesett, kassetter, dvder, tannkrem så det holder, fanden og hans oldemor, kort sagt alt du måtte trenge til og utenfor hjemmet blir du tilbudt der du går deg vill blant alle bodene. Det er en intens opplevelse å tråkke rundt i Xipamanene og jeg kan ikke unngå å tenke på de som jobber der hver eneste dag. Som sitter på sin lille, faste flekk og tilbyr sitt lille sortiment, noen små fisk på et klede eller det de måtte ha rasket sammen fra hageflekken. Det er også et liv.

Hjelp! Vi er på ferie...

Navnet Parelius lyder på det opprinnelige gresk som det stammer fra "Par Helios" - for de som ikke har lest gresk på en stund betyr det altså "under solen", og nå i juli har navnet virkelig kommet til sin rett når (nesten)hele familien Pareliussen har tatt turen sør for ekvator og utsatt seg for den nådeløse afrikanske heten. Nåja...det er jo vinter her omkring akkurat nå. Med temperaturer helt nede på 15 grader om natta har det jo vært iskaldt. Afrikanerne går jo rundt med toppluer og boblejakker i solsteiken. Så kaldt har det vært at jeg faktisk har pådratt meg kraftig forkjølelse (Som kjent er jo symptomene på malaria de samme som for influensa, men jeg satser foreløpig på at det neppe er malaria som gjør meg så snørrete) Uansett, familie på besøk er ingen spøk. Søster Johanne ble igjen hjemme og valgte heller å bruke pengene sine på svømmekurs på årets Roskildefestival. Resten av slekta tok turen nedover. Ganske imponerende. Det er tross alt på andre siden av jorda. Tenk at jeg sitter under føttene deres akkurat nå. Merkelig tanke. Først ute var søster Elin og kavaler. Vi møtte de i Cape Town dro de med til Maputo etterpå. Etter å ha vært guide i hovedstaden noen dager var det de som ble med oss nordover til Den mosambikanske øy. Far og Mor Pareliussen kom en uke senere. Sistnevnte hadde tidlig uttrykt bekymring om alt fra strandslanger til kakerlakker og malaria. Men det gikk overraskende, bare noen små gekkoer var å se. Alt i alt må jeg si herr og fru Parelius var usedvanlig tøffe. Uten angst kastet de seg ut på elefantsafari og inn i stappfulle chappaer (21 personer i en Toyota Hiace er ny rekord for meg..), fryktløse ble de med på ghettosafari, guidet av min gode hjelper Mario, og fikk med seg Xipamanene, et av de mest kjente markedene i Afrika, og et eget kapittel for seg selv. De prutet seg gjennom hordene av gateselgere, taklet nysgjerrige politimenn og var ikke fremmed for litt god gammeldags backpakking på øyene utenfor byen. Pappa fikk smake på laguster igjen, en type hummer uten klør, som han hadde lengtet etter i førti år, og mamma surret seg inn i capelanaer, de afrikanske kledene som damene bruker her, så man ikke skulle tro hun hadde gått i noe annet hele livet. Om portugisisken gikk litt trått, og helst ble byttet ut med sjømannsspansk eller hedmarksengelsk så klarte de likevel å komme seg opp til Ilha de Mocambique de også, tross en fartsglad drosjesjåfør (200 kilometer på en time og et kvarter..). Det er ikke tvil, flere burde følge eksempelet og ta seg turen. Vi har ledig gjesterom.