En bursdag i Afrika

Fröken Mosambritt er et helt lite event-byrå i seg selv. Bursdagen min i fjor var jo legendarisk, det vet alle som var med på den. Kunne hun overgå seg selv i år? Selvfölgelig kunne hun det.
Det ble nok en gang en dag full av kontraster. Etter å ha blitt servert muffins på senga dro vi til det mest snobbete hotellet i byen, hotell Polana, for å spise lunsj. Vi hadde tenkt at vi måtte spise der en gang i löpet av oppholdet, og nå synes det å väre en like bra anledning som noen. Maten var god, men hadde en liten moralsk bismak. Vi betalte nesten en halv mosambikansk månedslönn for to små forretter, vannet vi bestilte kostet en vel omkring en dagslönn. Det var helt absurde priser og personalet stusset litt da vi ikke bestilte noen hovedrett eller dessert.
Etter dette måtte Bri på skolen og jobbe, og jeg mötte guttene i The Umoja Action Team, for å bli med dem og se på arbeidet deres. Umoja er et stort kulturprosjekt mellom Norge, Mosambik og Sör-Afrika, det er dette Bri også jobber under. Calu, Fernando, Benito og Nelson i action-teamet er pådriverne for prosjektet i Maputo. I det siste har de jobbet på forskjellige barneskoler rundt om i byen og hatt workshops med trommer, sang og dans. Vi tok chapa ut til et av forstedene besökte en barneskole der. Her var det mildt sagt kaotisk. Noen elever hadde friminutt, andre hadde timer. Klasserommet var enten under palmene, i skyggen av skolebygningen, eller i en av de nakne salene inne i bygget. Det var ikke pulter nok til alle, så noen må sitte på gulvet. De har en tavle, en pekestokk og kritt. Elevene har en penn eller blyant og en bok eller to. Det er ingen dörer eller vinduer, så det er konstant stöy overalt. Men gutta i action-teamet har alle gått på lignende skoler selv, så de lot seg ikke affisere.
För trommingen begynte presenterte de meg for elevene, og for å gire dem opp litt ekstra fortalte de at jeg var en av sjefene for hele Umoja-prosjektet og at jeg hadde bursdag. Og för jeg visste ordet av det sto en hel afrikansk barneskole og sang "Parabens a voce" - altså Happy birthday - til meg. Og like etter gikk ei jente frem og spontant-deklamerte et dikt...!
Deretter var det tre timer med heftig skråling, hoftevrikking og dundrende djember. I det vi skulle gå kom det en liten gutt bort og ga meg et ark. Der hadde han skrevet noe. O que e isto - hva er dette - spurte jeg. - E uma poema - det er et dikt - hvisket han og stakk.
Vi dro inn igjen til byen igjen og jeg og Bri dro for å spiste middag, hun sukket og klaget over at hun ikke hadde fått ordnet noe til bursdagen min, men jeg sa at jeg var godt fornöyd etter snobbelunsj og trommekurs. Vi dro hjem og parkerte syklene da Bri plutselig hvisket "Jeg tror det er noen i bakgården", etter innbrudd har vi jo värt ekstra oppmerksomme på sånt, så jeg gikk dit for å sjekke hva det var. Det var absolutt noen der. Der sto hele Action teamet igjen sammen med Verdens Hyggeligste Sjef, min private guide Mario, Stefan og Aldo som jeg ble arrestert sammen med, og en hel del andre bra folk med kake og öl og ballonger. Mosambritt hadde lurt meg trill rundt igjen. Festen ble en klassiker.

Late menn

Hva gikk galt med Mosambik? Like för jeg dro hit leste jeg en artikkel om en danske som påstod at hovedårsaken til Afrikas problem med fattigdom, underutvikling og krig skyldes en kultur av late mannfolk. Den afrikanske mannen gidder rett og slett ikke engasjere seg, hevdet dansken, som jeg ikke husker navnet på. En nokså radikal påstand, det er nok de fleste enig i. Men når jeg snakker med folk her nede er det litt underlig at flere har samme svar på spörsmålet. Sergio de Jesus (ja han heter faktisk det!) skulle önske at landet heller hadde blitt kolonisert av Tyskland eller England. Da hadde det värt en helt annen sving over sakene, sa han og smelte pekestokken i kateteret. Han skyldte på late portugisere, udugelige som de var til koloniadministrasjon. Med rigide, punktlige og flittige engelskmenn eller tyskere som kolonisatorer hadde landet idag hatt en helt annen arbeidskultur (Tja...Tysklands eneste koloni endte vel ikke akkurat lykkelig..noen som husker Rwanda? Det var i beste fall et folkemord helt etter tysk systematikk...huff, den var stygg, beklager). Men min flittige kompis og trommelärer Calu er enig. - We need to build this country together, man, sier han, men legger til at folk er ikke interessert, de gidder ikke å bry seg med noe annet enn seg og sitt (Lyder kritikken kjent?) Sosialismen kastet de på båten samtidig som det ble innfört fredsavtale på begynnelsen av nittitallet, kapitalisme og individualisme ble tatt imot med åpne armer, Sör-afrika har jo for eksempel kjöpt opp hele kystlinjen og bygget feriesteder for seg selv. Smart, dermed går alle pengene rett tilbake i deres egne lommer.

Og speaking of "The USA of Africa" - altså Sör-afrika (de har mange tjukke, hvite folk, og kjörer mye bil), vi loffer til Cape Town neste helg. Först buss til Jo´burg, som det kalles her, der skal mi väre noen dager hos noen venner av MosamBritt, det kan bli interessant, byen holdt vel rekorden for å väre verdens mest kriminelle inntil Nairobi tok den igjen for litt siden. Vi blir der bare to dager, så tar vi fly til Cape Town og blir der en uke. Nelson Mandela here we come!

Bilder

Endelig har jeg faatt over noen bilder. Her er noen blinkskudd fra gaardsdagens sykkeltur langs Costa do sol. Bare fem kilometer ut fra sentrum saa er man ute paa bygda .

You get what you pay for - om restauranter og aa spise ute

I Mosambik faar du det du betaler for. Hverken mer eller mindre. Det er veldig greit aa forholde seg til. Vi var en gjeng skandinavere (jeg vet; gud forby!) som var ute og spiste forrige helg. En av oss bestilte det som het "Green salad" i menyen, og det var akkurat det hun fikk, en dose gronn salat, hverken mer eller mindre, noen gronne blad av typen kinakaal eller isberg eller hva det naa var. Bestiller du en roast-beef-sandwich faar du akkurat det: et stykke roastbeef mellom to loffskiver, og ingenting annet. Det er litt fascinerende, men mest av alt veldig enkelt aa forholde seg til.

You get what you pay for heter det i USA. Ja, det er vel slik. Det er to ting de ikke faar til her. Det er laaser og det der glidelaaser. Etter at min fantastiske canadiske ryggsekk forsvant i innbruddet maatte jeg kjope meg ny sekk. 150 meticals (ca 40 kroner) skulle de ha i ryggsekkbutikken. En halvtime etter gikk den i stykker, forst satte glidelaasen seg fast, og naar jeg provde aa riste litt i den datt den helt av. Og jeg som hadde spandert tyggis paa betjeningen og alt mulig!

Estrela vermelha

Mosambik er saa fattig. Saa inni helvetes fattig. Minstelonnen er paa 1600 meticals i maaneden, altsaa rundt 400 kroner. Paa kjopesenteret ved siden av oss koster en pose notter 114 meticals! Det er absurd for en sosialdemokratisk nordmann. Jeg tenker at er det en ting som er bra med Norge saa er det at alle i det minste kan handle maten sin paa samme butikk. For aa faa en notert kopi av passet mitt maatte jeg betale 500 meticals til den norske ambassaden. Det er en tredjedel av en maanedslonn her! Tenk om man skulle betale 5000 norske kroner for aa faa en kopi av pass med stempel og underskrift. Paa min slunkne studentkonto har jeg mer penger enn mange mosambikanere kommer til aa tjene i lopet av mange aar.

Mosambik er saa bunnskrapet som det kan bli. Og folgelig handler alt om penger. Det er litt slitsomt. Den observante leser har kanskje faatt med seg at jeg ikke lenger skriver de tre siste b bokstavene i det norske alfabetet slik du skal skrives, men i stedet skriver ae, oe og aa. Grunnen er enkel: Min kjaere canadiske laptop er borte. Vi hadde innbrudd for to uker siden. Mens vi laa og sov brot tyver seg inn i leiligheten vaar og rensket den for alt av verdi. I beste Donald Duck-stil kom de seg inn i bakgaarden vaar (sannsynligvis bestukket noen vakter), her fant de en stige, de klatret opp til verandaen vaar, lirket seg under det heldekkende gitteret som liksom skal sikre oss mot slikt og dirket enkelt og greit opp kjokkendora. Like greit at vi ikke vaaknet, jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort om jeg hadde sett dem. Antageligvis hadde jeg blitt forundret. Innbrudd? Det skjer jo vel bare paa tv?

Uansett, de kom seg unna med alle tre laptopene vaare, to mobiltelefoner, et digitalkamere og et digitalt videokamerea, samt min kjaere ipod og ryggsekk. Det var verdier for 50-60000 norske kroner tenker jeg. Absurd mye i dette landet. De kan neppe ha forstaatt hvor stor fangst de fikk. Det blir som om de skulle faatt med seg en halv million hjemme i Norge. Vi kom oss til politistasjonen og skulle melde fra om det som hadde skjedd. Her ble vi bedt om aa holde kjeft og sette oss ned. Herregud, politiet i dette landet, de skremmer meg... jeg mener: kan man stole paa underbetalte herskesyke mennesker, som i tillegg er bevepnet med hagler og maskinpistoler (det er SAA mye vaapen her!). Naar man i tillegg observerer at det eneste som henger paa veggene paa politistasjonen er reklame for det nasjonale olet 2M (like utvannet som ringnes) skjonner man at etterforskningen nok blir noe tilfeldig. Politiet hadde ikke en gang en telefon og maatte laane vaare mobiltelefoner for aa ringe etter kollegaer. Det er ikke rart de er korrupte. Politikontoret hadde ikke en datamaskin, ikke en skrivemaskin, bare en naken pult og to skjeive stoler. Ingenting annet.

Korrupsjonen gjennomsyrer forresten hele samfunnet her. Det er trist aa hore om ungdomsskolelaerere som prover aa presse elever for penger for aa gi dem gode karakterer. Eneste mulighet for aa faa jobb er aa kjenne noen. I forrige uke brant hele landbruksdepartementet i landet ned. Det var like foer en omstridt reform skulle iverksettes. Brannen startet i arkivet. Neppe tilfeldig...

Men tilbake til innbruddet. Det var tydelig at politiet ikke hadde tenkt aa foreta seg mye. Losningen var aa prove selv. "Estrela Vermelha" (den rode stjerne) er ogsaa kjent som "tyvenes marked". Det er hit alt tyvegodset i landet havner paa billigsalg. Jeg undret meg tidligere om hvorfor det var saa mange feite mobiltelefoner i dette landet, jeg har skjont naa, altfor seint, at de selvfolgelig er stjaalet fra sor-afrika og solgt her paa markedet for en billig penge. Markedet ligger et lite stykke utenfor sentrum og er ikke spesielt trygt for hvite, stinnrike europeere. Vi hoerte om andre som hadde dratt hit etter aa ha blitt ranet og de hadde funnet sine saker igjen. Saa vi bestemte oss for aa prove lykken. Det var Jan Anders, rektoren paa den skandinaviske skolen som sa han kunne folge med oss og se om vi fant igjen noe. Mannen minner om en blanding av Postman Pat og Brannmann Sam, men viste seg snart aa vaere den toffeste svensken sor for Mogadishu. Bevaepnet med pepperspray (i tilfellet det skulle bli noe trobbel) dro vi i vei til markedet. Med oss hadde vi ogsaa en mosambikaner som jobber paa skolen. Det var han som skulle foere ordet.

Markedet var enormt. Her var det saa mye stjaalne varer at jeg ikke hadde trodde det skulle vaere mulig, tusener av mobiltelefoner selvfolgelig, playstationer, cd-spillere, dvd-spillere, laptoper, alt du kan tenke deg av elektroniske varer, en videokanon til femtitusen sto utstilt paa en gammel olkasse. Fascinerende sted aa gaa omkring. Men ikke spesielt trygt, det er visstnok masse sivilt politi her, og kjoper man noe kan man bli arrestert for heleri foer man veit ordet av det. Om vi fant noen av vaare saker var planen aa si at vi hadde penger i bilen og lokke selgerene til den. Naar vi var fremme ved bilen skulle vi, ifolge Jan Anders, som hadde gjort dette foer, grabbe til oss sakene og kaste oss inn i den og kjore av sted - rett og slett stjele de tilbake. Men vi fant dessverre ikke noe av vaare saker. Den toffeste barneskolerektoren vest for Pecos og jeg maatte dra tomhendte tilbake.

Spennende var det lell...