Ambassa-døren på vidt gap

Sånn var det: Et syttendemaitog fullt av hoiende svenske barn og forvirrede afrikanere som mumler "hip hip horra" og vifter med norske flagg, samt en og annen bunad under palmene. Nasjonaldagen ble en surrealistisk affære.
Oppmøtet var klokka åtte i ambassadørens hage. Det var tale og flaggheising og alt som hører med. Siden det ikke er så veldig mange nordmenn i byen hadde ambassaden også invitert alle de svenske barna ved den skandinaviske skolen til å gå i tog, for å gjøre det hele litt mer livat. I tillegg var flere afrikanere som jobber på den norske ambassaden invitert. En fargerik gjeng. Vi sang "Ja vi elsker" og den mosambikanske nasjonalsangen "Terra gloriosa" om hverandre. Toget gikk fem hundre meter til neste ambassadørhage (Disse festningsverkene er ikke små, tro meg!). Vi fikk en del rare blikk fra forbipasserende mosambikanere, de har neppe sett et eneste norsk flagg før, og her kom godt opp mot hundre stykker vaiende i vinden mot dem, de må ha trodd det var invasjon og nykolonisering på gang...
På kvelden var det en mer formell sammenkomst med ambassadørmingling og minsitre som holdt tale om for fint samarbeidet med Norge var. Et langt gjesp. Eneste opptur var at vi fikk servert norsk mat - spekeskinke og linjeakevitt(!). NRK var innom og filmet i løpet av dagen også. Tror innslaget fortsatt ligger på www.nrk.no

Som jeg har nevnt før er klasseforskjellene enorme her, og vi bedriver litt "klassesurfing" mellom de ulike lagene, fra å ha vært på fest i townshipen Hulene og blitt fengslet av råttent politi, var vi, i mangel av tilgang til å se på grand prix, på sossemiddag her en helg. Der dukket mosambiks store rapsønn opp: Mc Roger. Mannen bak den nasjonale hiten "Patrona de patrona" som grovt oversatt betyr noe sånt som sjefen over alle sjefer - ikke ulikt mottoet til den norske barnetv-helten Asgeir, det er ikke alt de har til felles, de har begge omtrent like mye kredibilitet blant folk over tolv. Det er noe lite tiltalende ved å spille gangster-rapper, med musikkvideoer fulle av bling bling og vifting av dollarsedler i et av verdens fattigste land...

Mulungo

"To protect and to serve" heter det blant amerikanske politimenn. Det samme gjelder ikke alltid her omkring. Mitt første møte med mosambikansk politi ble en heller ublid affære. Lørdag kveld var vi på fest i Hulene, en forstad/nesten-slum i Maputo (det som kalles for en township i Sør-Afrika). Som alltid var det fem-seks timer forsinket, festen skulle begynne klokka seks, men var ikke i gang før i elleve-tida. TIA, sa min venn Mario om og om igjen - forkortelse for "This is Africa". Og som vanlig var det ingen som hadde noen planer for hvordan man skulle komme seg hjem. Jeg begynte å bli rimelig trøtt og var ikke særlig lysten på å bli værende der til morgengry og ta første rullende dødsmaskin (les: chapa) hjem igjen, så jeg fikk med tre andre til å dele en taxi. Hadde aldri trodd vi ville klare å overtale en taxisjåfør til å komme hit, så langt ut, midt på natta. Men han kom altså.
To minutter etter vi har satt oss i taxien blir vi stoppet av 7 (!) politimenn, full utstyrte med maskingevær. De skal selvfølgelig se på passene våre. Nå går ikke vi rundt med passene i tilfelle vi skulle miste de, så i stedet har vi stemplede kopier. Dette er fullt lovlig, men den ene politimannen begynner å bli rabiat og kjefte om at vi har ugyldige stempler. Jeg blir beordret inn i politibilen, de andre nektet å være igjen og insisterte på å bli arrestert sammen med meg (ekstremt hyggelig gjort). Så der satt vi bak på pickup og kjørte gjennom den afrikanske natta. Politimennene begynte å bable. "What shall we do with you guys who don't speak like men?" Senere fant jeg ut at dette er kode for å betale. Å snakke som en mann er altså å bestikke. Det var med andre ord bare penger de var ute etter. For å gjøre en lang historie kort: heldigvis hadde tyskeren vi var sammen med vært oppe i samme situasjon før og fortalte politiet hvor skapet skulle stå. Vi kom til å ringe ambassaden og varsel dem, og da ville disse politimennen få trøbbel med å beholde jobbene sine. Og det tok ikke lang tid før de var kjempekompiser med oss og bare ville kjøre oss hjem. Snart slapp de oss av ute i townshipen igjen og det var umulig å finne en ny taxi så sent på natta. Visa endte med at jeg sov over hos Mario der i slummen. Familien hans bor i et to-roms murhus, der hele familien sover på bakken i stua. Som gjest fikk jeg madrassen... Pokker så hyggelige folk og en fin og noe eksotisk avslutning på en lang og merkelig kveld.

Fredagen samme helg var mye bedre. Vi dro på konsert for å høre på bandet Timbila museva, de spiller afrojazz - en blanding av jazz og tradisjonell afrikansk musikk - og det var det største fyrverkeriet jeg har sett. Med seks dansere og åtte musikere på scena tok det helt av. Det ble ikke roligere av at vokalisten innbød til dansekonkurranse underveis. Og afrikanerne er ikke vanskelig å spørre om å danse. De stormet scena og viste frem det de kunne. Klimakset var når
selveste Mor og Far Afrika klatret opp på scenekanten for å riste på rumpa. Godt over seksti år og knapt i stand til å gå, men danse kan de! Det er det villeste jeg har sett. De vant konkurransen overlegent. For å unngå flere klisjeer skal jeg unngå å snakke mer om rytmeseksjonen, men det er ikke til å unngå å innrømme at jeg har begynt på trommekurs. Noen gutter fra skolen til Mosambritt lærer oss hemmelighetene. Jeg har også endelig fått begynt på portugisiskkurs. Med privatlærer to timer hver dag går det ganske greit å lære seg. Det neste må bli shangana, det lokale språket i området. På det språket kan jeg bare ett ord enda: Mulungo - som typisk nok betyr både hvit mann og Jesus!

Det er livsfarlig å leve, og aller farligst er det i Afrika sies det...Man kan blir revet i filler av ville dyr, trampet ihjel av elefanter, oppspist av mygg, herjet av malaria, forkrøplet av polio, gal av rabies, forgiftet av springvann, infisert av parasitter, smittet av aids, krepere av hepatitt a eller b, renne bort av dengufeber, danse Kairo quickstep, sovne inn av tse-tse-fluer eller hoste bort lungene i tuberkulose...
... Men hva er det som rammer oss, hvilken livsfarlig, tropisk og eksotisk sykdom kommer snikende om natta...Hovne mandler!?! Hva i all verden?

Jepp, nå ligger vi begge utslåtte med virusinfeksjon i halsen. Heldigvis har svenske doktor Olle gitt oss pencilinkur så det går over om et par dager, men morro er det likevel ikke. Men det var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg som det som skulle ramme oss.
I mellomtiden har myggen fest, jeg telte ni myggstikk bare på høyre lillefinger, føttene er som en egen melkevei av små røde kratere. Bare å kapitulere til sengs med en god bok...

Fridykking i Kardemomme by

Etter å ha vært i Maputo en måned fant vi ut at det var på tide å se litt mer av landet. Turen gikk til Inhambane - en region nord for Maputo. Først skulle vi til surfeparadiset i Tofo og Barra, og etterpå skulle vi være kulturelle og se på en av de eldste byene i Mosambik, Inhambane by.
Vi dro onsdag med det lille lokale flyselskapet Transairways. Afrikanske flyselskaper er ikke akkurat kjent for å være de tryggeste i verden så det var med litt skepsis vi gikk mot det bittelille propellflyet nederst på flyplassen. Det var 19 seter og åpent rett inn i cockpiten, slik at vi kunne følge med på hva de to skjeggete og uflidde pilotene foretok seg. De fleste er så lei av sikkerhetsmaset når de tar fly og følger vel sjelden med på hva flyvertinnene står og peker på. Her var det nesten så jeg ønsket at flyverten skulle peke litt, men i stedet satt han og sendte tekstmeldinger hele den en-timers lange flyturen. Jeg synes å huske noe fra turen med British airways ned hit at det ikke var lov å bruke mobiltelefon på fly... og her satt altså sikkerhetssjefen selv og tastet! Etter en litt turbulent landing (det er jo gjerne slik det blir med småfly) ble vi hentet på flyplassen av folk fra stedet vi skulle bo på. De lempa oss inn i en 4WD (Eller Four-wheel drive som det heter) og vi humpet bort fra flyplassen og endelig ut på den afrikanske landsbygda. Den halvtimes turen fra flyplassen til sjøen var veldig fin, gjennom palmelunder og små, spredte landsbyer og til og med en og annen privat kirkegård; her og der lå det nemlig to-tre kors eller steinkister i en klynge, ikke så langt unna resten av husene. Det var veldig spesielt å se.
Barra Lodge, hvor vi skulle tilbringe to dager, var noe annerledes. Vi visste vi skulle bo i en stråhytte på stranda, men at det var innlagt strøm, varmtvannsdusj (mye bedre enn i leiligheten i Maputo) og treretters middag hver kveld, hadde vi ikke fått med oss. Stedet viste seg å være et feriested med de vanlige attributene. Først ble vi litt skuffet, her spilte de A-ha over stereoen og blekfeite sørafrikanere loffet rundt. Men når vi først kom oss ned på stranda og noen hundre meter bort fra baren ble det straks bedre. Jeg tror ikke jeg skal begynne å beskrive den stranda, fordi det ender bare i de verste klisjene, men den var akkurat slik du tror den var: lang og øde, bekranset med palmer, store bølger osv.
Barra og Tofo er det heteste feriestedet i Mosambik og det er hit sør-afrikanerne kommer på ferie, dette er deres versjon av syden. Det virker som om de har kjøpt opp hele kyststripa i det fattige landet. I det hele tatt fikk vi litt apartheidfølelse ettersom det var bare hvite gjester som ble vartet opp av svarte. Men totalt sett ble det to veldig bra dager. Torsdagen dro vi på "ocean safari". Etter en halvtimes snorklekurs dro vi en svær gummibåt med en enorm påhengsmotor på sjøen. Så cruiset vi rundt og så etter svarte flekker i sjøen. Det var hvalhaien vi var på utkikk etter, og jommen fant vi ikke den! Vi tok på oss maskene og stupte i havet og snorklet rundt sammen med denne åtte meter lange haien i verste "Free Willy"-stil. Det var litt av et syn dette svære beistet. Den lot oss holde på et par minutter før den ble lei og dykket lenger ned. Vi kravlet opp i båten igjen, men så dukket den opp på ny og vi ut i sjøen nok en gang. Slik holdt det på en stund før den forsvant for godt, så dro vi lenger inn mot land og snorklet omkring i korallrevet. Da var jeg så kvalm av alt det salte sjøvannet jeg hadde svelget at jeg spydde mens vi svømte rundt...
To dager holdt for oss i "ferieparadiset", så på fredagen dro vi inn til byen Inhambane. Dette var tidligere en av de største og travleste handelssentrene til portugiserne, men idag er den svær stille og fredelig by. Hele byen er bygget i kontinental stil og minner mest av alt om kardemomme by med sine murhus og søvnige atmosfære - akkurat det vi trengte nå. (Jammen var det ikke trikkespor her også..) Her skjedde det absolutt ingenting, men det var godt å bare traske omkring og hilse på folk.
Tilbake til Maputo måtte vi ta buss, siden det bare går fly tre dager i uka dit. Jeg var SVÆRT skeptisk til busskjøring i Afrika med holdet fullt av bilder av fullstappede kassebiler med folk hengdene utenpå og kaklende høner inni (De kaller ikke bussene chicken-buses for ingenting). Men det viste seg at skepsisen var ubegrunnet. Klokka fem om morgenen kjørte vi avsted (all transport starter tidlig her, for å unngå heten midt på dagen) i en helt kurant minibuss, over veier som til og med var asfalterte. Eneste ulempen var musikken de spilte over anlegget gjennom hele den åtte timers lange turen. Tro meg, det er noe svært surrealistisk ved å kjøre over afrikanske savanner der sola er i ferd med å stå opp og høre på "You're still the one" av Shania Twain på full guffe! En annen kuriøs opplevelse var hvordan bussen gradvis ble mer og mer fullastet av folk, frukt og fisk. Bussen stoppet på annet hvert marked nedover og salget gikk strykende gjennom vinduene. Her handlet folk inn til hele uka virket det som, det var vel billigere enn i Maputo antar jeg. Midtgangen ble i hvertfall stadig mer overfyllt og en åpen kjølebag med fisk ble plassert rett ved siden av meg. Heldigvis tok det ikke lang tid før den var begravd i andre matvarer også. Det var bare fem timer igjen...

Og for å slutte som alle stiler på barneskolen slutter:
"Alle var likevel enige om at det hadde vært en flott tur."