I¨m lost in the bush'en

Det er så mangt man aldri kunne tenke seg at man skulle ofå ppleve. Den merkeligste dagen i mitt afriansk eksil var forrige lørdag, 22. september. Der fant jeg meg selv i solsteiken langt ute i den mosambikanske bushen sammen med 500 syngende, bedende og dansende afrikanere, et NRK-team og sist, men ikke minst Dan Børge Akerø og Jørn Hoel!
Det var ikke helt tilfeldig at vi deltok på denne friluftsgudstjenesten, når ryktet om at de to norske ikonene skulle komme var det ikke annet enn å pakke sekken og ta seg turen for å bevitne dette absurde opplegget.
I anledning TV-aksjonen, som i år går til blant annet Mosambik, var de to herrene til stede for å lage tv-opptak. Jørn Hoel sang "Har en drøm" og Dan Børge gikk rundt og håndhilste på alle sammen. Hvor mye de fremmøtte mosambikanerne, som hadde blitt busset inn fra Maputo, skjønte av hele greia er uklart, det var sannsynligvis like underlig for dem som for oss. I hele tatt var det et merkelig, konstruert og ganske umotivert kulturkræsj som ikke så spesielt bra ut i det hele tatt. Men det blir interessant å se hvordan de klarer å redigere det sammen til noe bra. Det sendes 21. oktober tror jeg. Jeg er bleikingen på bakerste rad, med caps og solbriller.

Ponta de Malongane

el


Lik Dante som fikk et glimt inn i himmelriket i Den Gudommelige Komedie har jeg også fått en smak av Paradis, avd. Ponta de Malongane. Å ligge på en øde strand i soloppgang med delfiner som hopper omkring i vannkanten, hvaler som sprutende bryter sjøen i horisonten og aper som klatrer i trærne bak oss var som å befinne seg i en kitsj-plakat på en fjortisvegg, men ikke mindre beroligende av den grunn. Det gjorde ikke noe at vi hadde hele Tartaruga Lodge for oss selv denne helga, ingen andre gjester var å se, bortsett fra en haug klumpete sør-afrikanere som dukket opp idet vi kjørte av gårde på søndagen (puh! snakk om flaks!). Malongane ligger tre-fire timer unna Maputo. Den første timen går med på å kjøre ombord i den provisoriske bilferga som går frem og tilbake i Baya de Maputo, her fylles det på med biler til ferga ligger og dupper med bare en meter fra vannflaten og opp til dekk. En litt stor bølge der og hvem veit hva som skjer. Det ble forresten sendt ut tsunamivarsel i Mosambik etter jordskjelvet i Indonesia i forrige uke, men det ble snart trukket tilbake, riktignok var bølgene Malongane noen av de største jeg har badet i, men de var resultatet av en storm i det indiske hav noen dager tidligere. Etter å ha krysset maputobukta i en ferge overlesset med folk, høner og det som verre er, kommer man til Catembe. Det er litt mer liv på denne fergekaia enn på Sulesund fergeleie hjemme for å si det sånn. Herfra bærer det inn i ødemarka på en vei som i stor grad bare består av sand. Grethe, som vi dro med, fikk testa firhjulstrekkeren sin så det holdt. En gang holdt vi på å velte da hjulene skled ut av sporet, men denne dama kan å kjøre bil! Etter to timer på øde sandvei var vi vi vel framme i Malongane og Tartaruga Lodge, (enda) et lite paradis der vi var de eneste gjestene for helga. Stedet er herved nr 2 på lista over beste steder i Mosambik (Ilha de Mocambique er fortsatt på første plass).

On the road again

av






Mocambique e nossa terra gloriosa - synger de i nasjonalsangen sin: "mosambik er vårt strålende land", "vår strålende strand" hadde vært mer passende i dette landet som med sine 2000 kilometer med sandstrand har en av Afrikas lengste kystlinjer. Ekspertene sier at Mosambik er et av de neste store reisemålene og noen spår til og med at det vil bli større enn Thailand. Hvem vet, den sørafrikanske utbyggingen er hvertfall å se overalt. Kjøper man et hus på stranda her, kan man nok tjene gode penger på det om noen år. Jeg håper bare noen av alle de strandkilometerne får ligge like urørt som de gjør idag. Vi har utforsket et par av disse kilometerne i det siste, vi har blant vært i Macaneta og i Bilene, som ligger henholdsvis en og to timer nord for Maputo. Til Macaneta dro vi sammen med Jon Olav og Åsmund, to venner av Bri. Europecar hadde dessverre ingen firehjulstrekkere igjen da vi kom og ville leie bil, faktisk hadde de bare en bitteliten Kia fireseter å tilby oss. Vi tenkte vi fikk se hvor langt den holdt på de hullete veiene. Den lille tekokeren holdt merkelig nok hele veien, både fram og tilbake. Macaneta ligger i et elvedelta og vi måtte ta verdens minste bilferge over elva for å komme til stranda. To biler var det plass til på den lille elveprammen, heldigvis tok turen over ikke mer enn fem minutter. Det er mye rart å se langs veien i dette landet. For eksempel er det ganske interessant (og nervepirrende) å se på kjøremønsteret til chappaene. Vi ble for eksempel vitne til en tredobbel forbikjøring hvor altså en bil kjørte forbi en annen bil som kjørte forbi en tredje bil. Et annet fenomen er det fullstendig overlassede pickupene som raser av gårde i 100 kilometer i timen med opptil 20 stykker som klamrer seg fast for livet på lasteplanet. Kaoset som råder på markedene man kjører forbi er også alltid morsomt å overvære.
Forrige helg dro vi til Bilene sammen med fredskorpser Grethe, som har invistert i den største firhjulstrekkeren jeg har sett, og hennes datter Alva. Bilene ligger ved en lagune og er ekstremt rolig og stille. Jeg har ikke opplevd slik stillhet siden jeg var på Hedmarken... Dessuten serverte de det som må være den beste sjokoladekaka sør for sinsenkrysset.
Costa do sol, som de kaller strandlinja utenfor Maputo, er ikke like idyllisk, men desto mer livlig. Det hender jeg sykler utover her, kjøper grillet kylling i en av de små bodene som ligger på rekke og rad her. Rundt omkring trasker selgere, fylliker og skolebarn om hverandre. Vannet er brunt av forurensing og det er glasskår og kokosnøttskall strødd utover hele stranda. På turen jeg tok idag var også store deler okkupert av flere hundre medlemmer fra Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige, de rullet seg i sanden, sto på kne i fjæra, noen prester danset og sang andre skjelte og smelte og truet så svovelen oste av dem, og en liten gruppe var med stor iver i ferd med å gravlegge ei geit de hadde ofret... Og vi som klager over tilstandene de offentlige badestrendene i Norge!

Rubbel og Britt 3

Rubbel og Britt 2

Rubbel og Britt

Afrikansk tid

De som mener at tid er penger må ta feil. I motsatt fall burde jo afrikanerne være steinrike.

Sosialantropologene forklarer: Mens vi hjemme i nordvest lar klokka diktere oss, bestemmer afrikanerne heller selv. Mens arrangementet i Norge begynner klokka 20.00, begynner det i Mosambik "når alt er klart" eller "når alle er kommet". Man skulle tro alt ble et salig kaos av slikt, men det interessante er at de har innarbeidet en egen underlig dynamikk for det. Det beste eksempelet jeg kan komme på er når Bri skulle overraske sjefen sin med kake på bursdagen hans. Noen lærere og kollegaer skulle også være med, men når det gjelder overraskelser er det Bri som er arrangør, det kommer neppe som noen overraskelse. Det var lørdag morgen og planen var å møtes utenfor skolen klokka ni, kjøpe kake og dra hjem til sjefen. Det var selvfølgelig ingen som var der klokka ni. Halv ti dukket to stykke slentrende opp. Når vi spurte hvor de var fikk vi, som alltid!, vage svar om at de kommer og er på vei. Klokka ble kvart over ti og vi begynte å bli litt stresset, kanskje director Victor ikke ville være hjemme. Halv elleve kom det en til, i mellomtiden hadde vi innsett at vi bare fikk ta det som det kom, og satt oss på en kafe for å vente der. Kvart over elleve var alle kommet, men da hadde en gått for å gjøre et ærend og kom ikke tilbake før halv tolv. Akkurat da så vi bilen til Director Victor svinge inn foran skolen og sjefen selv som forsvant inn på kontoret. Dermed var det bare å ta med seg kaken og trommene (de er alltid med der det er fest) og banke på. Det ble stor suksess. Og bare Bri og jeg stusset over hvordan dette her gikk til.

I romanen "Leopardens øye" beskriver Henning Mankell (som bor i Mosambik) forskjellen på hvit og svart kultur. En av tingene han tar opp er måten å snakke på. Hovedpersonen opplever å aldri få skikkelig svar fra en afrikaner, bare vage, uklare og gåtefulle bortforklaringer. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler av og til litt av det samme. Nå snakker ikke folk så mye om leoparder som jakter om morgenen og fortidens ånder, slik de gjør i romanen, men det er ofte veldig forvirrende og vanskelig å få klare svar fra noen. Nå sitter jeg for eksempel og venter på at Mario skal dukke opp, han skulle vært her for en time siden, spør jeg hvorfor han ble forsinket, regner jeg ikke med å få et klart svar. Spør man noen om veien er man like forvirret etterpå. Det er ikke bare språklige problemer, men en helt annen måte å føre en samtale på, eller en annen måte tenke tid og rom på, eller noe sånt. Hvem vet?