Mr. Hans og Den mosambikanske øy

Scena i Karate Kid I, der helten selv står på en påle i på stranda i solnedgang og sparker i lufta er både berømt og beryktet. Det er kulere å se ungene trene capoeira i vannkanten, og selv om vannet i Maputo er for skittent til at det frister å bade så mye er det ganske fint å sitte der å lese og takke pent nei til suvenirselgerne. Det siste gjøres med størst hell på det lokale språket shangana. Min venn Mario lærte oss trylleordene "Ani shilavi" - som betyr "jeg vil ikke ha det". Selgerne blir så overrasket når vi sier det at de begynner bare å le og blir ikke skuffet når vi ikke vil kjøpe noe, i stedet vil de lære oss nye ord. Strendene i Mosambik er av en annen verden. Godt over 2000 kilometer strandlinje har landet. Og selv om Sør-Afrika har kjøpt opp en del meter, er det fortsatt mer enn nok å ta av. Man kan vandre langs det kritthvite (hørt det før) beltet i dagesvis, virker det som, uten å støte på mange.
Noen strender er likevel mer opptatt enn andre. Strendene på Ilha de Mocambique er for eksempel offentlige toalett. Når vi trasket rundt denne lille øya nord i Mosambik så vi folk sitte på huk rundt omkring og bedrive sitt. Snakker om føling i fjæra...Med 7000 mennesker uten tilgang på noe kloakksystem er stranda faktisk det beste stedet å gjøre det på. Det er bare å vente på neste tornado så er alt skylt bort. De ligger i tilfelle mye ulumskheter i farvannene der nordover, for øya har vært bebodd siden 1200-tallet. Først kom afrikanerne hit, senere seilte araberne nedover fra Dar Es Salam og strandet her, før Vasco da Gama ankret opp 1498. Den portugisiske bosetningen står der den dag i dag, og er ført på på UNESCOs verdensarvliste. De første portugiserne gjorde var selvfølgelig å bygge en kirke. Den er idag regnet for å være den eldste bestående europeiske bygningen på den sørlige halvkulen. Etter at den sakrale makten var introdusert på øya var det neste skritt naturlig nok å stadfeste den verdslige makten. Fortaleza de Sao Sebastian er et gedigent fort på nordspissen av øya. Bygget i beste piratstil med kanoner og palmer, fengsel og en egen luke hvor alle opprørerne ble kastet i havet. Idag er fortet i ferd med å kollapse helt sammen, murpusse drysser i håret på deg når du trasker gjennom gangene. Det er for øyeblikket også fungerende ungdomsskole, mens de holder på å bygge ferdig den egentlige. Med ekte sjørøverfort, perler som fortsatt skylles opp på stranda etter et skipbrudd på 1600-tallet og en fin miks av afrikansk, arabisk og europeisk kultur, blir det naturligvis en helt spesiell stemning. Merklig nok drev ikke portugiserne bort alle muslimene på øya, de er fortsatt i flertall, og det er også flere gamle moskeer, en enda elde enn de portugisiske bygningene. De meste er likevel i ruiner i dag. Her står det mer om øya : http://en.wikipedia.org/wiki/Island_of_Mozambique
Det var ikke mange turister her. Vi hadde et helt hotell for oss selv og de kveldene vi ikke spiste middag på hotellet fikk hele staben fri og vi møtte de på stranda (det var en ren strand på øya!) hvor de drakk øl.
Vi seilte også med dhow, en seilbåt type arabisk, ut til Ilha de Goa, en enda mindre øy utenfor Den mosambikanske øy, her var det lokale fyrtårnet og den enda mer lokale fyrvokteren, den eneste innbyggeren her. En merkelig skrue som neppe hadde hatt vaktavløsning på en stund. Han lå og gliste og rulla seg i sanden. Med opptil to meter høye bølger som slo innover stranda ble det dessverre begrenset med bading. Bedre ble det ikke av at man ble fullstendig forslått av korallbiter og skjell som ble kastet på land for hver bølge.
Det er ikke mye tigging i Mosambik, omstendighetene tatt i betraktning (det er nå offisielt det 168. fattigste av 177 land i verden), og det de spurte om her på øya var ikke penger eller mat, men blyanter, penner og skrivebøker. Vi hadde heldigvis fått tips om dette og hadde med oss en del skolesaker. Sjelden har jeg møtt så mange hyggelige mennesker klemt sammen på så få kvadratkilometer. Et virkelig flott sted, sammen med Cape Point er dette høydepunkt hittil i Afrika.

Noen bilder fra sommeren (eg. vinteren). Flere kommer etterhvert (også med bildetekst)

Struts i solnedgang

På begynnelsen av 1900-tallet satte den portugisiske administrasjonen i Mosambik igang et storstilt landbruksprosjekt sør i landet. De enorme savannene skulle omgjøres til åkerlandskap. Og for å sikre de fremtidige plantasjene satte de først igang en massiv elefantjakt. Elefanter har nemlig en stygg uvane med å tråkke i stykker oppdyrket land. 2000 elefanter gikk med i massakren som fulgte. De ble nesten utryddet i hele den sørlige delen av landet. Ikke overraskende ble det ikke noe særlig til gårdsdrift å snakke om. Savannene ligger der urørte den dag i dag, bare litt mer øde enn før.
Min portugisisklærer Sergio skulle som tidligere nevnt ønske at Mosambik var blitt kolonisert av flittige engelskmenn, som i Sør-Afrika. Og forskjellen er virkelig slående i det du krysser grensa til nabolandet i buss på vei til Johannesburg og Cape Town. Mens man i Mosambik har kjørt gjennom ukultiverte ødemarker er det rett over grensa i Sør-Afrika mål på mål med med åkrer langs motorveien. Uendelige maisåkrer ligger side om side med idylliske appelsinfarmer og bananplantasjer - Usa-style. For dette landet ligner ikke mye på Afrika. Ikke bare kjører de like mye bil og spiser like mye kjøtt som amerikanerne, men også cowboyhattfrekvensen er like høy. Idet man har lagt den enorme Krugerparken bak seg, og kjørt forbi byene Komaatiport og Nelspruit kommer man inn i et landskap som ligner det ville vesten med kaktuser, brunsvidde åser og kanyons ved siden av togskinnene.
Men vi tok fortsatt buss, og var på god vei til Jo'burg eller Josie - også kjent som Johannesburg. Byen som inntil nylig hadde verdensrekord i antall liter blod i gatene før Nairobi i Kenya fikk den tvilsomme æren. Med Sør-Afrikas blodige kriminalstatistikker godt innprentet i skallen rullet vi inn i Johannesburg ved solnedgang - i femtida altså, det er vinter her. Vi kastet oss inn i første og beste taxi og ga sjåføren adressen til våre venner Mona og Ruis piggtrådsikre leilighet. I et land hvor det reklameres for skuddsikkert glass på gata gjelder det å komme seg bort fra trivelige steder som busstasjoner og slikt. Vi ble riktignok litt bleke når vi så at taxien fulgte skiltingen mot Hiltbrow - den mest kriminelle bydelen i Johannesburg - og trakk et lettelsens sukk når vi endelig svingte en annen vei. Det lille vi så av byen var ikke spesielt vakkert. Det lignet veldig mye på enhvilkensomhelst amerikansk by, og hadde de samme skiltene og logoene og skyskraperne rundt omkring. Rosebank, bydelen hvor Mona og Rui bor, er av de fineste og tryggeste, og har et berømt søndagsmarked. Her får man kjøpt det meste man ikke ante kunne eksistere av antikviteter, rarieteter, snurrepiperier og suvenirer. Jeg ga endelig av for kitsj-presset og investerte i et avansert påskeegg - Et utskjært strutseegg med lyspære inn. Jeg styrte i det minste unna all batikken!

Vi hadde vært omtrent tre timer i Cape Town da det kom bort en fyr til meg og spurte om jeg hadde lyst at han skulle bruke kniven på meg. Regnestykket var enkelt. Det ville jeg selvfølgelig ikke. Nå så jeg aldri om han faktisk hadde en kniv på innsiden av lommen, slik han hevdet (Dette var midt på lyse dagen, i hovedgata Long Street, med folk bare ti meter foran oss), men villskapen (eller rusen som det også heter) i øynene hans, pluss sjansen for at den eventuelle kniven var brukt før og dermed kunne være smittefarlig med aids var overbevisende faktorer. Jeg åpnet lommeboka for ham og lot han grabbe med seg de fem-seks hundre randene jeg hadde på meg. Det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Jeg ble først og fremst forundret. Ranet? Jeg? Som min gode venn Ole Morten kommenterte om innbruddet; "kjipt og eksotisk på samme tid". Altså eksotisk på en kjip måte, det er da noe. De hundrelappene som forsvant betyr ingenting, det de egentlig stjeler er jo følelsen av trygghet, og den er mye mer dyrbar. Men når det kanskje viste seg å være en falsk følelse, var det kanskje greit?
Sør-Afrika er fascinerende på avstand, det er både uland og iland på samme tid. Det har en av verdens høyeste vold og kriminalitetstatistikker, enorme forskjeller mellom fattig og rik, millioner av ulovlig immigranter, elleve offisielle språk - deriblant klikkespråket Xhosa og det litt lattervekkende afrikans, som kan minne om en svært, svært sær norsk dialekt. Ikke ulikt flamsk, altså. Crime is a national obsession, står det guideboken vår, og det var ingen som var overrasket over at vi hadde blitt ranet, tvert imot fortalte alle de lokale at det samme hadde skjedd med dem for ikke lenge siden.
Men, tross en enorm township i utkanten og gatene fulle av folk med tvilsomme hensikter, Cape Town er fabelaktig bra. Dette må være den mest bohemske byen i Afrika: Omkranset av vingårder og med legendariske Long Street, som mest av alt minner om et kvartal i Montmartre, Paris. Når vi allerede var blitt ranet var det ingen vei tilbake, vi tok på oss turistrollen med stolthet og gjorde unna alt det obligatoriske. Første dagen gikk vi langs Waterfront, som mest av alt minner om Bryggen i Bergen, bare større. Været var også som i Bergen - stadig skiftende, men mest vått. Her møtte vi også min kjære søster, Elin, og hennes utkårede, Simon. Vi bega oss ut av byen et par dager. Først tok vi en guidet tur i vindistriktet, inkludert et lynkurs i vinsmaking. Dette området minte om the rolling hills of England og var ikke lite idyllisk der det lå med sine vinranker og små landsbyer. En ettermiddag dro vi til Canal Walk, som er det største kjøpesenteret på det afrikanske kontinentet. Ikke akkurat min stil, men fire hundre butikker, bygget som et slott i prangende og smakløs eurodisneystil til tross, etter noen måneder i Maputo var det godt å se et skikkelig kjøpesenter (det sitter langt inne å innrømme det, men det er sant...). Jeg gikk fort lei, men fikk idet minste investert i en ny laptop. Vi rakk også en liten fjelltur en dag. Cape Town ligger ved foten av Table Mountain og det går selvfølgelig taubane opp de tusen meterne, flott utsikt over hele the western cape, som det heter. Obligatorisk var selvfølgelig også en tur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt 18 av sine 27 år i fengsel. Idag er øya et lite paradis hvor kaniner hopper og pingviner vagger omkring hverandre (det er sant!). Men høydepunktet var nok den dagen vi tok turen sørover til det forgjettede Kapp det gode håp. Stranden er etter tradisjonen (men ikke i realiteten) det sørligste punktet i Afrika. Det er også her den flygende Hollender skulle prøve å krysse inn mot det indiske hav i storm og uvær, men måtte gi tapt etter at den rabiate kapteinen forbannet Gud og ble dømt til å seile omkring til evig tid. Det var et fantastisk vakkert sted. Tuppen av Afrika! Det var ganske utrolig å stå der og prøve å forstå at 600 mil sørover lå Antarktis. Det var også her vi støtte på en flokk med struts i strandkanten. Med sola som gikk ned i Atlantarhavet bak dem satt vi i bilen og fulgte dem med blikket, og jeg tenkte at strutsekjøtt er jækla godt...
I sin fabelaktige bok A Short History of Nearly Everything skriver Bill Bryson om en skotsk vitenskapsmann (jeg tror han var en av grunnleggerne av geologien) som hadde den merklige hobbyen å prøvesmake på alle dyr han kom over. Målet var å spise seg gjennom hele verdens fauna, fra pungrotter til flodhester. Han kunne like gjerne vært sør-afrikansk. Om de ikke har så mye flodhest på menyen, så spiser de det mest annet som finnes i skogene deres. Struts, krokodille, og antiloper som Impala, Kudu og springbok blir alle servert i filetform i den typen cuisine de kaller "game food" - navnet kommer av game reserve, som er betegnelsen på nasjonalparker og lignende. Jeg har jo selv noen liter skotsk blod i årene, så jeg følte jeg også måtte smake meg gjennom viltbestanden. Det var ingen store overaskelser. Krokodille smaker som kylling - altså ingenting, kudu og springbok minner både om lam og storfe. Mest interessant var struts, som jeg synes smaker som en blanding av kylling og oksekjøtt, på samme måte som hvalkjøtt smaker en blanding av fisk og okse. Mat og drikke er velsignet billig i Sør-Afrika, for ca 120 kroner fikk vi middag til fire, med øl. Da går det an å spise ute! Det kulinariske høydepunktet ble uten tvil Beltahazar på Waterfront. Kjøttet der var så mørt at man ikke merket at man tygde. Etter noen måneder i Mosambik, hvor man noen ganger blir sliten i kjeven av å tygge seg gjennom det kjøttet man blir servert, var det ikke mindre enn himmelsk.