Sånn var det: Et syttendemaitog fullt av hoiende svenske barn og forvirrede afrikanere som mumler "hip hip horra" og vifter med norske flagg, samt en og annen bunad under palmene. Nasjonaldagen ble en surrealistisk affære.
Oppmøtet var klokka åtte i ambassadørens hage. Det var tale og flaggheising og alt som hører med. Siden det ikke er så veldig mange nordmenn i byen hadde ambassaden også invitert alle de svenske barna ved den skandinaviske skolen til å gå i tog, for å gjøre det hele litt mer livat. I tillegg var flere afrikanere som jobber på den norske ambassaden invitert. En fargerik gjeng. Vi sang "Ja vi elsker" og den mosambikanske nasjonalsangen "Terra gloriosa" om hverandre. Toget gikk fem hundre meter til neste ambassadørhage (Disse festningsverkene er ikke små, tro meg!). Vi fikk en del rare blikk fra forbipasserende mosambikanere, de har neppe sett et eneste norsk flagg før, og her kom godt opp mot hundre stykker vaiende i vinden mot dem, de må ha trodd det var invasjon og nykolonisering på gang...
På kvelden var det en mer formell sammenkomst med ambassadørmingling og minsitre som holdt tale om for fint samarbeidet med Norge var. Et langt gjesp. Eneste opptur var at vi fikk servert norsk mat - spekeskinke og linjeakevitt(!). NRK var innom og filmet i løpet av dagen også. Tror innslaget fortsatt ligger på www.nrk.no
Som jeg har nevnt før er klasseforskjellene enorme her, og vi bedriver litt "klassesurfing" mellom de ulike lagene, fra å ha vært på fest i townshipen Hulene og blitt fengslet av råttent politi, var vi, i mangel av tilgang til å se på grand prix, på sossemiddag her en helg. Der dukket mosambiks store rapsønn opp: Mc Roger. Mannen bak den nasjonale hiten "Patrona de patrona" som grovt oversatt betyr noe sånt som sjefen over alle sjefer - ikke ulikt mottoet til den norske barnetv-helten Asgeir, det er ikke alt de har til felles, de har begge omtrent like mye kredibilitet blant folk over tolv. Det er noe lite tiltalende ved å spille gangster-rapper, med musikkvideoer fulle av bling bling og vifting av dollarsedler i et av verdens fattigste land...
Tuesday, May 22, 2007
Monday, May 21, 2007
Mulungo
"To protect and to serve" heter det blant amerikanske politimenn. Det samme gjelder ikke alltid her omkring. Mitt første møte med mosambikansk politi ble en heller ublid affære. Lørdag kveld var vi på fest i Hulene, en forstad/nesten-slum i Maputo (det som kalles for en township i Sør-Afrika). Som alltid var det fem-seks timer forsinket, festen skulle begynne klokka seks, men var ikke i gang før i elleve-tida. TIA, sa min venn Mario om og om igjen - forkortelse for "This is Africa". Og som vanlig var det ingen som hadde noen planer for hvordan man skulle komme seg hjem. Jeg begynte å bli rimelig trøtt og var ikke særlig lysten på å bli værende der til morgengry og ta første rullende dødsmaskin (les: chapa) hjem igjen, så jeg fikk med tre andre til å dele en taxi. Hadde aldri trodd vi ville klare å overtale en taxisjåfør til å komme hit, så langt ut, midt på natta. Men han kom altså.
To minutter etter vi har satt oss i taxien blir vi stoppet av 7 (!) politimenn, full utstyrte med maskingevær. De skal selvfølgelig se på passene våre. Nå går ikke vi rundt med passene i tilfelle vi skulle miste de, så i stedet har vi stemplede kopier. Dette er fullt lovlig, men den ene politimannen begynner å bli rabiat og kjefte om at vi har ugyldige stempler. Jeg blir beordret inn i politibilen, de andre nektet å være igjen og insisterte på å bli arrestert sammen med meg (ekstremt hyggelig gjort). Så der satt vi bak på pickup og kjørte gjennom den afrikanske natta. Politimennene begynte å bable. "What shall we do with you guys who don't speak like men?" Senere fant jeg ut at dette er kode for å betale. Å snakke som en mann er altså å bestikke. Det var med andre ord bare penger de var ute etter. For å gjøre en lang historie kort: heldigvis hadde tyskeren vi var sammen med vært oppe i samme situasjon før og fortalte politiet hvor skapet skulle stå. Vi kom til å ringe ambassaden og varsel dem, og da ville disse politimennen få trøbbel med å beholde jobbene sine. Og det tok ikke lang tid før de var kjempekompiser med oss og bare ville kjøre oss hjem. Snart slapp de oss av ute i townshipen igjen og det var umulig å finne en ny taxi så sent på natta. Visa endte med at jeg sov over hos Mario der i slummen. Familien hans bor i et to-roms murhus, der hele familien sover på bakken i stua. Som gjest fikk jeg madrassen... Pokker så hyggelige folk og en fin og noe eksotisk avslutning på en lang og merkelig kveld.
Fredagen samme helg var mye bedre. Vi dro på konsert for å høre på bandet Timbila museva, de spiller afrojazz - en blanding av jazz og tradisjonell afrikansk musikk - og det var det største fyrverkeriet jeg har sett. Med seks dansere og åtte musikere på scena tok det helt av. Det ble ikke roligere av at vokalisten innbød til dansekonkurranse underveis. Og afrikanerne er ikke vanskelig å spørre om å danse. De stormet scena og viste frem det de kunne. Klimakset var når
selveste Mor og Far Afrika klatret opp på scenekanten for å riste på rumpa. Godt over seksti år og knapt i stand til å gå, men danse kan de! Det er det villeste jeg har sett. De vant konkurransen overlegent. For å unngå flere klisjeer skal jeg unngå å snakke mer om rytmeseksjonen, men det er ikke til å unngå å innrømme at jeg har begynt på trommekurs. Noen gutter fra skolen til Mosambritt lærer oss hemmelighetene. Jeg har også endelig fått begynt på portugisiskkurs. Med privatlærer to timer hver dag går det ganske greit å lære seg. Det neste må bli shangana, det lokale språket i området. På det språket kan jeg bare ett ord enda: Mulungo - som typisk nok betyr både hvit mann og Jesus!
To minutter etter vi har satt oss i taxien blir vi stoppet av 7 (!) politimenn, full utstyrte med maskingevær. De skal selvfølgelig se på passene våre. Nå går ikke vi rundt med passene i tilfelle vi skulle miste de, så i stedet har vi stemplede kopier. Dette er fullt lovlig, men den ene politimannen begynner å bli rabiat og kjefte om at vi har ugyldige stempler. Jeg blir beordret inn i politibilen, de andre nektet å være igjen og insisterte på å bli arrestert sammen med meg (ekstremt hyggelig gjort). Så der satt vi bak på pickup og kjørte gjennom den afrikanske natta. Politimennene begynte å bable. "What shall we do with you guys who don't speak like men?" Senere fant jeg ut at dette er kode for å betale. Å snakke som en mann er altså å bestikke. Det var med andre ord bare penger de var ute etter. For å gjøre en lang historie kort: heldigvis hadde tyskeren vi var sammen med vært oppe i samme situasjon før og fortalte politiet hvor skapet skulle stå. Vi kom til å ringe ambassaden og varsel dem, og da ville disse politimennen få trøbbel med å beholde jobbene sine. Og det tok ikke lang tid før de var kjempekompiser med oss og bare ville kjøre oss hjem. Snart slapp de oss av ute i townshipen igjen og det var umulig å finne en ny taxi så sent på natta. Visa endte med at jeg sov over hos Mario der i slummen. Familien hans bor i et to-roms murhus, der hele familien sover på bakken i stua. Som gjest fikk jeg madrassen... Pokker så hyggelige folk og en fin og noe eksotisk avslutning på en lang og merkelig kveld.
Fredagen samme helg var mye bedre. Vi dro på konsert for å høre på bandet Timbila museva, de spiller afrojazz - en blanding av jazz og tradisjonell afrikansk musikk - og det var det største fyrverkeriet jeg har sett. Med seks dansere og åtte musikere på scena tok det helt av. Det ble ikke roligere av at vokalisten innbød til dansekonkurranse underveis. Og afrikanerne er ikke vanskelig å spørre om å danse. De stormet scena og viste frem det de kunne. Klimakset var når
selveste Mor og Far Afrika klatret opp på scenekanten for å riste på rumpa. Godt over seksti år og knapt i stand til å gå, men danse kan de! Det er det villeste jeg har sett. De vant konkurransen overlegent. For å unngå flere klisjeer skal jeg unngå å snakke mer om rytmeseksjonen, men det er ikke til å unngå å innrømme at jeg har begynt på trommekurs. Noen gutter fra skolen til Mosambritt lærer oss hemmelighetene. Jeg har også endelig fått begynt på portugisiskkurs. Med privatlærer to timer hver dag går det ganske greit å lære seg. Det neste må bli shangana, det lokale språket i området. På det språket kan jeg bare ett ord enda: Mulungo - som typisk nok betyr både hvit mann og Jesus!
Monday, May 7, 2007
Det er livsfarlig å leve, og aller farligst er det i Afrika sies det...Man kan blir revet i filler av ville dyr, trampet ihjel av elefanter, oppspist av mygg, herjet av malaria, forkrøplet av polio, gal av rabies, forgiftet av springvann, infisert av parasitter, smittet av aids, krepere av hepatitt a eller b, renne bort av dengufeber, danse Kairo quickstep, sovne inn av tse-tse-fluer eller hoste bort lungene i tuberkulose...
... Men hva er det som rammer oss, hvilken livsfarlig, tropisk og eksotisk sykdom kommer snikende om natta...Hovne mandler!?! Hva i all verden?
Jepp, nå ligger vi begge utslåtte med virusinfeksjon i halsen. Heldigvis har svenske doktor Olle gitt oss pencilinkur så det går over om et par dager, men morro er det likevel ikke. Men det var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg som det som skulle ramme oss.
I mellomtiden har myggen fest, jeg telte ni myggstikk bare på høyre lillefinger, føttene er som en egen melkevei av små røde kratere. Bare å kapitulere til sengs med en god bok...
... Men hva er det som rammer oss, hvilken livsfarlig, tropisk og eksotisk sykdom kommer snikende om natta...Hovne mandler!?! Hva i all verden?
Jepp, nå ligger vi begge utslåtte med virusinfeksjon i halsen. Heldigvis har svenske doktor Olle gitt oss pencilinkur så det går over om et par dager, men morro er det likevel ikke. Men det var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg som det som skulle ramme oss.
I mellomtiden har myggen fest, jeg telte ni myggstikk bare på høyre lillefinger, føttene er som en egen melkevei av små røde kratere. Bare å kapitulere til sengs med en god bok...
Fridykking i Kardemomme by
Etter å ha vært i Maputo en måned fant vi ut at det var på tide å se litt mer av landet. Turen gikk til Inhambane - en region nord for Maputo. Først skulle vi til surfeparadiset i Tofo og Barra, og etterpå skulle vi være kulturelle og se på en av de eldste byene i Mosambik, Inhambane by.
Vi dro onsdag med det lille lokale flyselskapet Transairways. Afrikanske flyselskaper er ikke akkurat kjent for å være de tryggeste i verden så det var med litt skepsis vi gikk mot det bittelille propellflyet nederst på flyplassen. Det var 19 seter og åpent rett inn i cockpiten, slik at vi kunne følge med på hva de to skjeggete og uflidde pilotene foretok seg. De fleste er så lei av sikkerhetsmaset når de tar fly og følger vel sjelden med på hva flyvertinnene står og peker på. Her var det nesten så jeg ønsket at flyverten skulle peke litt, men i stedet satt han og sendte tekstmeldinger hele den en-timers lange flyturen. Jeg synes å huske noe fra turen med British airways ned hit at det ikke var lov å bruke mobiltelefon på fly... og her satt altså sikkerhetssjefen selv og tastet! Etter en litt turbulent landing (det er jo gjerne slik det blir med småfly) ble vi hentet på flyplassen av folk fra stedet vi skulle bo på. De lempa oss inn i en 4WD (Eller Four-wheel drive som det heter) og vi humpet bort fra flyplassen og endelig ut på den afrikanske landsbygda. Den halvtimes turen fra flyplassen til sjøen var veldig fin, gjennom palmelunder og små, spredte landsbyer og til og med en og annen privat kirkegård; her og der lå det nemlig to-tre kors eller steinkister i en klynge, ikke så langt unna resten av husene. Det var veldig spesielt å se.
Barra Lodge, hvor vi skulle tilbringe to dager, var noe annerledes. Vi visste vi skulle bo i en stråhytte på stranda, men at det var innlagt strøm, varmtvannsdusj (mye bedre enn i leiligheten i Maputo) og treretters middag hver kveld, hadde vi ikke fått med oss. Stedet viste seg å være et feriested med de vanlige attributene. Først ble vi litt skuffet, her spilte de A-ha over stereoen og blekfeite sørafrikanere loffet rundt. Men når vi først kom oss ned på stranda og noen hundre meter bort fra baren ble det straks bedre. Jeg tror ikke jeg skal begynne å beskrive den stranda, fordi det ender bare i de verste klisjene, men den var akkurat slik du tror den var: lang og øde, bekranset med palmer, store bølger osv.
Barra og Tofo er det heteste feriestedet i Mosambik og det er hit sør-afrikanerne kommer på ferie, dette er deres versjon av syden. Det virker som om de har kjøpt opp hele kyststripa i det fattige landet. I det hele tatt fikk vi litt apartheidfølelse ettersom det var bare hvite gjester som ble vartet opp av svarte. Men totalt sett ble det to veldig bra dager. Torsdagen dro vi på "ocean safari". Etter en halvtimes snorklekurs dro vi en svær gummibåt med en enorm påhengsmotor på sjøen. Så cruiset vi rundt og så etter svarte flekker i sjøen. Det var hvalhaien vi var på utkikk etter, og jommen fant vi ikke den! Vi tok på oss maskene og stupte i havet og snorklet rundt sammen med denne åtte meter lange haien i verste "Free Willy"-stil. Det var litt av et syn dette svære beistet. Den lot oss holde på et par minutter før den ble lei og dykket lenger ned. Vi kravlet opp i båten igjen, men så dukket den opp på ny og vi ut i sjøen nok en gang. Slik holdt det på en stund før den forsvant for godt, så dro vi lenger inn mot land og snorklet omkring i korallrevet. Da var jeg så kvalm av alt det salte sjøvannet jeg hadde svelget at jeg spydde mens vi svømte rundt...
To dager holdt for oss i "ferieparadiset", så på fredagen dro vi inn til byen Inhambane. Dette var tidligere en av de største og travleste handelssentrene til portugiserne, men idag er den svær stille og fredelig by. Hele byen er bygget i kontinental stil og minner mest av alt om kardemomme by med sine murhus og søvnige atmosfære - akkurat det vi trengte nå. (Jammen var det ikke trikkespor her også..) Her skjedde det absolutt ingenting, men det var godt å bare traske omkring og hilse på folk.
Tilbake til Maputo måtte vi ta buss, siden det bare går fly tre dager i uka dit. Jeg var SVÆRT skeptisk til busskjøring i Afrika med holdet fullt av bilder av fullstappede kassebiler med folk hengdene utenpå og kaklende høner inni (De kaller ikke bussene chicken-buses for ingenting). Men det viste seg at skepsisen var ubegrunnet. Klokka fem om morgenen kjørte vi avsted (all transport starter tidlig her, for å unngå heten midt på dagen) i en helt kurant minibuss, over veier som til og med var asfalterte. Eneste ulempen var musikken de spilte over anlegget gjennom hele den åtte timers lange turen. Tro meg, det er noe svært surrealistisk ved å kjøre over afrikanske savanner der sola er i ferd med å stå opp og høre på "You're still the one" av Shania Twain på full guffe! En annen kuriøs opplevelse var hvordan bussen gradvis ble mer og mer fullastet av folk, frukt og fisk. Bussen stoppet på annet hvert marked nedover og salget gikk strykende gjennom vinduene. Her handlet folk inn til hele uka virket det som, det var vel billigere enn i Maputo antar jeg. Midtgangen ble i hvertfall stadig mer overfyllt og en åpen kjølebag med fisk ble plassert rett ved siden av meg. Heldigvis tok det ikke lang tid før den var begravd i andre matvarer også. Det var bare fem timer igjen...
Og for å slutte som alle stiler på barneskolen slutter:
"Alle var likevel enige om at det hadde vært en flott tur."
Vi dro onsdag med det lille lokale flyselskapet Transairways. Afrikanske flyselskaper er ikke akkurat kjent for å være de tryggeste i verden så det var med litt skepsis vi gikk mot det bittelille propellflyet nederst på flyplassen. Det var 19 seter og åpent rett inn i cockpiten, slik at vi kunne følge med på hva de to skjeggete og uflidde pilotene foretok seg. De fleste er så lei av sikkerhetsmaset når de tar fly og følger vel sjelden med på hva flyvertinnene står og peker på. Her var det nesten så jeg ønsket at flyverten skulle peke litt, men i stedet satt han og sendte tekstmeldinger hele den en-timers lange flyturen. Jeg synes å huske noe fra turen med British airways ned hit at det ikke var lov å bruke mobiltelefon på fly... og her satt altså sikkerhetssjefen selv og tastet! Etter en litt turbulent landing (det er jo gjerne slik det blir med småfly) ble vi hentet på flyplassen av folk fra stedet vi skulle bo på. De lempa oss inn i en 4WD (Eller Four-wheel drive som det heter) og vi humpet bort fra flyplassen og endelig ut på den afrikanske landsbygda. Den halvtimes turen fra flyplassen til sjøen var veldig fin, gjennom palmelunder og små, spredte landsbyer og til og med en og annen privat kirkegård; her og der lå det nemlig to-tre kors eller steinkister i en klynge, ikke så langt unna resten av husene. Det var veldig spesielt å se.
Barra Lodge, hvor vi skulle tilbringe to dager, var noe annerledes. Vi visste vi skulle bo i en stråhytte på stranda, men at det var innlagt strøm, varmtvannsdusj (mye bedre enn i leiligheten i Maputo) og treretters middag hver kveld, hadde vi ikke fått med oss. Stedet viste seg å være et feriested med de vanlige attributene. Først ble vi litt skuffet, her spilte de A-ha over stereoen og blekfeite sørafrikanere loffet rundt. Men når vi først kom oss ned på stranda og noen hundre meter bort fra baren ble det straks bedre. Jeg tror ikke jeg skal begynne å beskrive den stranda, fordi det ender bare i de verste klisjene, men den var akkurat slik du tror den var: lang og øde, bekranset med palmer, store bølger osv.
Barra og Tofo er det heteste feriestedet i Mosambik og det er hit sør-afrikanerne kommer på ferie, dette er deres versjon av syden. Det virker som om de har kjøpt opp hele kyststripa i det fattige landet. I det hele tatt fikk vi litt apartheidfølelse ettersom det var bare hvite gjester som ble vartet opp av svarte. Men totalt sett ble det to veldig bra dager. Torsdagen dro vi på "ocean safari". Etter en halvtimes snorklekurs dro vi en svær gummibåt med en enorm påhengsmotor på sjøen. Så cruiset vi rundt og så etter svarte flekker i sjøen. Det var hvalhaien vi var på utkikk etter, og jommen fant vi ikke den! Vi tok på oss maskene og stupte i havet og snorklet rundt sammen med denne åtte meter lange haien i verste "Free Willy"-stil. Det var litt av et syn dette svære beistet. Den lot oss holde på et par minutter før den ble lei og dykket lenger ned. Vi kravlet opp i båten igjen, men så dukket den opp på ny og vi ut i sjøen nok en gang. Slik holdt det på en stund før den forsvant for godt, så dro vi lenger inn mot land og snorklet omkring i korallrevet. Da var jeg så kvalm av alt det salte sjøvannet jeg hadde svelget at jeg spydde mens vi svømte rundt...
To dager holdt for oss i "ferieparadiset", så på fredagen dro vi inn til byen Inhambane. Dette var tidligere en av de største og travleste handelssentrene til portugiserne, men idag er den svær stille og fredelig by. Hele byen er bygget i kontinental stil og minner mest av alt om kardemomme by med sine murhus og søvnige atmosfære - akkurat det vi trengte nå. (Jammen var det ikke trikkespor her også..) Her skjedde det absolutt ingenting, men det var godt å bare traske omkring og hilse på folk.
Tilbake til Maputo måtte vi ta buss, siden det bare går fly tre dager i uka dit. Jeg var SVÆRT skeptisk til busskjøring i Afrika med holdet fullt av bilder av fullstappede kassebiler med folk hengdene utenpå og kaklende høner inni (De kaller ikke bussene chicken-buses for ingenting). Men det viste seg at skepsisen var ubegrunnet. Klokka fem om morgenen kjørte vi avsted (all transport starter tidlig her, for å unngå heten midt på dagen) i en helt kurant minibuss, over veier som til og med var asfalterte. Eneste ulempen var musikken de spilte over anlegget gjennom hele den åtte timers lange turen. Tro meg, det er noe svært surrealistisk ved å kjøre over afrikanske savanner der sola er i ferd med å stå opp og høre på "You're still the one" av Shania Twain på full guffe! En annen kuriøs opplevelse var hvordan bussen gradvis ble mer og mer fullastet av folk, frukt og fisk. Bussen stoppet på annet hvert marked nedover og salget gikk strykende gjennom vinduene. Her handlet folk inn til hele uka virket det som, det var vel billigere enn i Maputo antar jeg. Midtgangen ble i hvertfall stadig mer overfyllt og en åpen kjølebag med fisk ble plassert rett ved siden av meg. Heldigvis tok det ikke lang tid før den var begravd i andre matvarer også. Det var bare fem timer igjen...
Og for å slutte som alle stiler på barneskolen slutter:
"Alle var likevel enige om at det hadde vært en flott tur."
Sunday, April 29, 2007
Kvardagsliv
Snart en måned i Afrika og hverdagslivets rutiner kommer sigende hit også. Tenkte å gi et lite bilde av hvordan det arter seg her omkring.
Medier
Mosambritt kan skryte av å både ha vært i studio, på direktesending på Radio Mozambique og omtalt i en artikkel i en av avisene her. Det var i anledning en utstilling de hadde på skolen hvor hun jobber. Jeg skjønte lite av hva som foregikk på radio, men det var jo litt kuriøst å sitte i en bil, sammen med en ambassade-ansatt, på vei til et immigrasjonskontor i afrika og høre kjæresten på radioen. Radio Mozambique hørtes forøvrig ut som Radio 1 (forferdelig med andre ord). Det lille jeg har sett av tv har vært labert og minner mest av alt om en blanding av TvSunnmøre og Tv-Norge. Det går i billige, spanske og amerikanske såpeserier og noen merkelige tv-show. Lørdagsunderholdningen i går var for eksempel kåring av Miss Vodacom (et teleselskap)
Og apropos mobiltelefoner, jeg har aldri sett så mange dyre modeller som her i landet! Husene er nedslitte (hvis de ikke er direkte nedbrente), gatene hullete, søppelkasser eksisterer ikke osv, men mobiltelefoner har de alle sammen, og ofte de heftigste typene (om det da ikke er replica-modeller, jeg har ikke sett så nøye etter)
Jeg har kjøpt en Donald-pocket på portugisisk, for å trene, den var svinedyr, som alle andre importerte varer.
Mat og drikke
Kylling og sjømat, sjømat og kylling. For en gangs skyld har guidebøkene rett. Det er lite tradisjonell mat å få på restauranter, der går det for det meste i standard vestlig kost og stort sett er det det samme som går igjen. Jeg er litt skeptisk til både sjømaten og grønnsakene her, forlest som jeg er på helse-sidene i guidebøkene, og i tillegg proppet full av advarsler fra vaksinasjonskontorene i Norge. Hittil har jeg hatt null trøbbel med maten, bortsett fra i forrige uke, og da var det helt selvforskyldt. Jeg skulle lage middag og tenkte å teste ut det lokale piri-piri-krydderet (en chilli-type). Jeg burde kanskje tatt hintet når øynene begynte å renne mens jeg stekte kyllingen, men det var ikke før vi begynte å spise at vi skjønte hvor sterkt det krydderet er! Heftigste krydderopplevelse hittil! (Britt var høfflig og spiste likevel opp maten jeg hadde laget..=)
Restauranter er billige og det koster mellom 20 og 50 kroner for en middag. I forrige uke var vi seks stykker som spiste og drakk øl. Regningen ble på 200 kroner tilsammen...
Supermarkedet like ved der vi bor er omtrent som prix, men ansett for å være hinsides luksus og har norske priser på enkelte varer (de som er importerte fra usa og europa), noen ganger dyrere enn hjemme også.
Springvannet er selvfølgelig ikke drikkbart, men heldigvis har vi egen vannkjøler med kjøpevann (slik som bruker å være på kontor) på kjøkkenet, så slipper vi å koke opp vann hver gang vi skal ha noe å drikke (som er ganske ofte i denne temperaturen).
Mosambik har tre øltyper, 2M, Laurentina og Manica. De to siste er best, den første billigst og derfor mest populær, smaker ringnes.
Post
Postsystemet er (som alt annet her) en historie for seg selv. Det er ett postkontor i millionbyen her. Brev får man på døra, pakkene må man hente på kontoret. Da skal det signeres og stemples i hytt og gevær, man blir ført hit og dit, noen vakter rister på pakken din (er du riktig heldig må du pakke den opp på stedet slik at de får undersøkt hva det er), også betaler man tilslutt en avgift for trøbbelet man har skapt.
Penger
Det er ikke lenge siden det nye systemet ble innført så folk kan enda finne på å forlange flere millioner meticals for to netter på et hostell. Som den hvitrikingen (nytt ord for anledningen) jeg er, ender jeg alltid opp med store sedler. Vekslepenger er derfor et konstant problem. Det er ikke rart jeg har blitt kompis med kelnerene på kafeen like vel, de får jo femti prosent tips stadig vekk, fordi de ikke kan veksle nøyaktige beløp. Det hender nok stadig vekk også at vi betaler en del mer enn mosambikanerne gjør. Men det gjør ikke så mye å bli svindlet litt på den måten innimellom.
Taxi
Tar man ikke sjansen på å risikere livet i en Chapa kan man alltids praie en bil med gulmalt tak. Ikke bli forundret om en vindusrute faller av i fart eller sjåføren må åpne døra med skrujern fordi håndtaket er brukket.Det er ingen taxisentral her, men flust av taxier. Løsningen er at man må samle telefonnummerne til enkeltsjåfører, dermed risikerer man å ringe de mens de sover osv, men pytt pytt.
Peace out
.h
Medier
Mosambritt kan skryte av å både ha vært i studio, på direktesending på Radio Mozambique og omtalt i en artikkel i en av avisene her. Det var i anledning en utstilling de hadde på skolen hvor hun jobber. Jeg skjønte lite av hva som foregikk på radio, men det var jo litt kuriøst å sitte i en bil, sammen med en ambassade-ansatt, på vei til et immigrasjonskontor i afrika og høre kjæresten på radioen. Radio Mozambique hørtes forøvrig ut som Radio 1 (forferdelig med andre ord). Det lille jeg har sett av tv har vært labert og minner mest av alt om en blanding av TvSunnmøre og Tv-Norge. Det går i billige, spanske og amerikanske såpeserier og noen merkelige tv-show. Lørdagsunderholdningen i går var for eksempel kåring av Miss Vodacom (et teleselskap)
Og apropos mobiltelefoner, jeg har aldri sett så mange dyre modeller som her i landet! Husene er nedslitte (hvis de ikke er direkte nedbrente), gatene hullete, søppelkasser eksisterer ikke osv, men mobiltelefoner har de alle sammen, og ofte de heftigste typene (om det da ikke er replica-modeller, jeg har ikke sett så nøye etter)
Jeg har kjøpt en Donald-pocket på portugisisk, for å trene, den var svinedyr, som alle andre importerte varer.
Mat og drikke
Kylling og sjømat, sjømat og kylling. For en gangs skyld har guidebøkene rett. Det er lite tradisjonell mat å få på restauranter, der går det for det meste i standard vestlig kost og stort sett er det det samme som går igjen. Jeg er litt skeptisk til både sjømaten og grønnsakene her, forlest som jeg er på helse-sidene i guidebøkene, og i tillegg proppet full av advarsler fra vaksinasjonskontorene i Norge. Hittil har jeg hatt null trøbbel med maten, bortsett fra i forrige uke, og da var det helt selvforskyldt. Jeg skulle lage middag og tenkte å teste ut det lokale piri-piri-krydderet (en chilli-type). Jeg burde kanskje tatt hintet når øynene begynte å renne mens jeg stekte kyllingen, men det var ikke før vi begynte å spise at vi skjønte hvor sterkt det krydderet er! Heftigste krydderopplevelse hittil! (Britt var høfflig og spiste likevel opp maten jeg hadde laget..=)
Restauranter er billige og det koster mellom 20 og 50 kroner for en middag. I forrige uke var vi seks stykker som spiste og drakk øl. Regningen ble på 200 kroner tilsammen...
Supermarkedet like ved der vi bor er omtrent som prix, men ansett for å være hinsides luksus og har norske priser på enkelte varer (de som er importerte fra usa og europa), noen ganger dyrere enn hjemme også.
Springvannet er selvfølgelig ikke drikkbart, men heldigvis har vi egen vannkjøler med kjøpevann (slik som bruker å være på kontor) på kjøkkenet, så slipper vi å koke opp vann hver gang vi skal ha noe å drikke (som er ganske ofte i denne temperaturen).
Mosambik har tre øltyper, 2M, Laurentina og Manica. De to siste er best, den første billigst og derfor mest populær, smaker ringnes.
Post
Postsystemet er (som alt annet her) en historie for seg selv. Det er ett postkontor i millionbyen her. Brev får man på døra, pakkene må man hente på kontoret. Da skal det signeres og stemples i hytt og gevær, man blir ført hit og dit, noen vakter rister på pakken din (er du riktig heldig må du pakke den opp på stedet slik at de får undersøkt hva det er), også betaler man tilslutt en avgift for trøbbelet man har skapt.
Penger
Det er ikke lenge siden det nye systemet ble innført så folk kan enda finne på å forlange flere millioner meticals for to netter på et hostell. Som den hvitrikingen (nytt ord for anledningen) jeg er, ender jeg alltid opp med store sedler. Vekslepenger er derfor et konstant problem. Det er ikke rart jeg har blitt kompis med kelnerene på kafeen like vel, de får jo femti prosent tips stadig vekk, fordi de ikke kan veksle nøyaktige beløp. Det hender nok stadig vekk også at vi betaler en del mer enn mosambikanerne gjør. Men det gjør ikke så mye å bli svindlet litt på den måten innimellom.
Taxi
Tar man ikke sjansen på å risikere livet i en Chapa kan man alltids praie en bil med gulmalt tak. Ikke bli forundret om en vindusrute faller av i fart eller sjåføren må åpne døra med skrujern fordi håndtaket er brukket.Det er ingen taxisentral her, men flust av taxier. Løsningen er at man må samle telefonnummerne til enkeltsjåfører, dermed risikerer man å ringe de mens de sover osv, men pytt pytt.
Peace out
.h
Friday, April 20, 2007
Onkel Hans og andre nykolonister
Om kjempemygg, neokolonialisme, svenske barn, fulle polakker og den afro-europeiske kitsj
Der andre er så idealistiske og drar til u-land og hjelper fattige barn, tar undertegnede en annen vendig, uten skrupler lar jeg meg ansette til å ta vare på den hvite overklassens unge lovende, for på den måte å sikre at systemet holdes oppe og undertrykkingen fortsetter...
...hehe..kanskje er jeg litt forlest på marxistiske, afrikanske forfattere (skriver semesteroppgave om en av de akkurat nå - kenyanske Ngugi wa Thiong'o). Så ille kan det vel ikke være, men jeg har altså blitt tildelt den stolte tittelen Onkel Hans, leder av "frian" - som er en aktivitetskveld for barna på den skandinaviske skolen. Her springer jeg rundt, spiller fotball og "flaggan" og forteller spøkelseshistorier på et slags sunnmørsk svorsk. Alt det rare man kommer oppi: Barnehageonkel i Mosambik. Ungene er fra ti til femten tror jeg, så det er ikke så ille. Bare å dele inn lagene og sende de ut på fotballbanen. Skal ha noen timer gitarundervisning i uka også. Skolen er et hakk finere enn Svorta Barneskule, hvor jeg tråkket i seks år, her er det palmer som suser i vinden, eget svømmebasseng ute og i det hele tatt et nokså idyllisk sted, selv om ikke det akkurat det innbyr til pugging av gangetabeller. Det er mest svenske unger, og mitt grautmål er ikke alltid like egnet, så det blir en salig blanding av dialekt, bokmål og svensk.
Så er det altså fire språk det veksler mellom her nede engelsk, portugisisk, svensk og norsk, pluss at de som ikke kan engelsk heller vil snakke fransk. Det går stort sett greit, selv om det ikke er mye engelsk her, takk gud for pekefingeren. For de som måtte tro at portugisisk høres ut som en full polakk prøver å snakke spansk, tar de dessverre (!) feil. Det er mer som en å høre en forkjølet franskmann mumle på italiensk... Nei, det er et fint språk, med noen rare og vanskelige nasale lyder, men ellers stort sett greit å uttale, grammatikken er det verre med. Shangana, som er det afrikanske førstespråket her, er det verre med.
Jeg klarer ikke helt å slippe dette kommunisttemaet, det fascinerer meg litt. Mosambik må være det eneste landet i verden med et våpen i nasjonalflagget, selvfølgelig en kalasjnikov, et russisk produsert maskingevær. Og dette til tross for at landet er et av de mest fredelige på hele kontinentet. Her gikk våpenhvilen etter borgerkrigen helt etter planen, det har ikke vært noen opptøyer eller geriljaer, og det politiske klimaet er stabilt (tross veldig mye korrupsjon). Fattigdommen er enorm, hele byen er nedslitt og omkranses av store slumområder, men disse ser vi ikke noe særlig til. Her finnes en liten, superrik overklasse, og en enorm arbeiderklasse. Ganske rart å se for en som kommer fra et land som består utelukkende av middelklasse.
Det er en del kryp her, men på langt nær så mange som jeg hadde trodd. Mest plagsom er myggen. Tross myggmelk, myggnetting på vinduer og dører, og over senga og lange bukser blir man bitt. Myggen er stor og summer som en flue. Men det er visstnok ikke den typen som gir deg malaria, den holder for det meste til i sumpområder og slike koselige steder.
Den afro-europeiske estetikken er litt utdatert og henger i stor grad igjen i åttitallet. På tv-en spiller de def leppard, på den elegante veksthus-kafeen jeg nevnte tidligere går det (i alt for stor grad!) i Richard Clydeman pianosvisker og pan pipe-moods fra 1993. Det virker som dette er det de man oppfatter som europeisk. Da er den rendyrkede afrikanske estetikken mye mer interessant. En av oss er jo grafisk designer, så det er ikke til å unngå at dette (åttitalls pastellfarger, logoer og typografier) er hyppig samtalemne.
.h&b
Der andre er så idealistiske og drar til u-land og hjelper fattige barn, tar undertegnede en annen vendig, uten skrupler lar jeg meg ansette til å ta vare på den hvite overklassens unge lovende, for på den måte å sikre at systemet holdes oppe og undertrykkingen fortsetter...
...hehe..kanskje er jeg litt forlest på marxistiske, afrikanske forfattere (skriver semesteroppgave om en av de akkurat nå - kenyanske Ngugi wa Thiong'o). Så ille kan det vel ikke være, men jeg har altså blitt tildelt den stolte tittelen Onkel Hans, leder av "frian" - som er en aktivitetskveld for barna på den skandinaviske skolen. Her springer jeg rundt, spiller fotball og "flaggan" og forteller spøkelseshistorier på et slags sunnmørsk svorsk. Alt det rare man kommer oppi: Barnehageonkel i Mosambik. Ungene er fra ti til femten tror jeg, så det er ikke så ille. Bare å dele inn lagene og sende de ut på fotballbanen. Skal ha noen timer gitarundervisning i uka også. Skolen er et hakk finere enn Svorta Barneskule, hvor jeg tråkket i seks år, her er det palmer som suser i vinden, eget svømmebasseng ute og i det hele tatt et nokså idyllisk sted, selv om ikke det akkurat det innbyr til pugging av gangetabeller. Det er mest svenske unger, og mitt grautmål er ikke alltid like egnet, så det blir en salig blanding av dialekt, bokmål og svensk.
Så er det altså fire språk det veksler mellom her nede engelsk, portugisisk, svensk og norsk, pluss at de som ikke kan engelsk heller vil snakke fransk. Det går stort sett greit, selv om det ikke er mye engelsk her, takk gud for pekefingeren. For de som måtte tro at portugisisk høres ut som en full polakk prøver å snakke spansk, tar de dessverre (!) feil. Det er mer som en å høre en forkjølet franskmann mumle på italiensk... Nei, det er et fint språk, med noen rare og vanskelige nasale lyder, men ellers stort sett greit å uttale, grammatikken er det verre med. Shangana, som er det afrikanske førstespråket her, er det verre med.
Jeg klarer ikke helt å slippe dette kommunisttemaet, det fascinerer meg litt. Mosambik må være det eneste landet i verden med et våpen i nasjonalflagget, selvfølgelig en kalasjnikov, et russisk produsert maskingevær. Og dette til tross for at landet er et av de mest fredelige på hele kontinentet. Her gikk våpenhvilen etter borgerkrigen helt etter planen, det har ikke vært noen opptøyer eller geriljaer, og det politiske klimaet er stabilt (tross veldig mye korrupsjon). Fattigdommen er enorm, hele byen er nedslitt og omkranses av store slumområder, men disse ser vi ikke noe særlig til. Her finnes en liten, superrik overklasse, og en enorm arbeiderklasse. Ganske rart å se for en som kommer fra et land som består utelukkende av middelklasse.
Det er en del kryp her, men på langt nær så mange som jeg hadde trodd. Mest plagsom er myggen. Tross myggmelk, myggnetting på vinduer og dører, og over senga og lange bukser blir man bitt. Myggen er stor og summer som en flue. Men det er visstnok ikke den typen som gir deg malaria, den holder for det meste til i sumpområder og slike koselige steder.
Den afro-europeiske estetikken er litt utdatert og henger i stor grad igjen i åttitallet. På tv-en spiller de def leppard, på den elegante veksthus-kafeen jeg nevnte tidligere går det (i alt for stor grad!) i Richard Clydeman pianosvisker og pan pipe-moods fra 1993. Det virker som dette er det de man oppfatter som europeisk. Da er den rendyrkede afrikanske estetikken mye mer interessant. En av oss er jo grafisk designer, så det er ikke til å unngå at dette (åttitalls pastellfarger, logoer og typografier) er hyppig samtalemne.
.h&b
Monday, April 16, 2007
Kunsneriske kommunister
Dag Solstad skriver i romanen "Arild Asnes" om den kommunistiske utopi. Kanskje skreiv han om Maputo.. Disse grå kommunistblokkene sammen med sandstrender og palmer får i hvert fall tankene til å gå i den retningen. Gatenavnene her i byen er noe for seg selv. Hovedgatene er stort sett oppkalt etter verdens mange grusomme diktatorer. Avenida Karl Marx er en av hovedgatene, men ganske stygg og hullete. Utrolig nok er gatene Ho Chi Min og Kim Il Sung de to flotteste gatene i hele Maputo... Begge kunne vært klippet rett ut fra en hollywoodproduksjon.
Jeg begynner å bli kjent med byen nå, har gått litt rundt på egenhånd og innsett at den ikke ser særlig stor, sentrum er omtrent som Oslo 3 antar jeg. Siden sist har jeg (skryt skryt) spist middag hjemme hos Mosambiks mest berømte kunstner, opplevd tradisjonell mosambikansk fest ute på landsbygda, testet ut den mest populære risikosporten her i landet, spist lokale retter og slåss med byråkratiet i landet.
Sjefen til Britt er nokså høyt oppe i systemet i landet, og han kjenner masse folk. Forrige helg tok han oss med på middag hos Noel Langa, som etter Malangatana, er den største maleren i landet. Han bodde i det som i Mosambik er et slags middelklassestrøk, men som i Norge knapt ville oppnådd tittelen "Slum". Det er middelklasse fordi husene ikke er blikkskur, men stort sett laget av skikkelig mur. Men om strøket var falleferdig var Noel Langa selv langt fra et takras. Stor tjukk mann som bare ville snakke portugisisk eller Shangana (lokalt språk), og veldig hyggelig. Her var det "mi casa e sua casa" hele kvelden. Huset hans fungerte også som galleri og arbeidsverksted. Han hadde laget diverse retter fra det lokale cuisinet, kylling, ris og søtpoteter tilberedt på diverse måter.
Selv om byen er liten til å være en hovedstad, er det likevel langt å skulle gå hele tiden, og selv om taxi koster 30-40 kroner per tur så blir det dyrt i lengden. Da kan man ta chappa, som koster fem meticals (ca 1 krone). Den lave prisen tar de igjen i den høye risikoen... Chappaer er minibusser, stort sett gamle, slitte toyota hiacer, de er konstant stappfulle (som regel med dobbelt så mange passasjerer som seter), og kjører som gale. Om det er flere chappaer på samme strekning kappkjører de mellom stoppestedene for å kapre flest mulig passasjerer. Her er myke trafikanter ikke annet enn en hindring, og i stedet for bremser virker det som om de bare har fløyter. Av og til virker det som om eneste måte å komme seg over veien på er, som en amerikansk forfatter har skrevet, "å bli født der".
Den mest spesielle kvelden hittil hadde vi nå i helga. På lørdag kom en venn av Britt på besøk til oss. Han fortalte at han skulle ta oss med til et sted og spise. Vi var litt småsultne og tenkte at et lite restaurantmåltid ikke hadde vært å forakte. Vi spurte om det var langt å gå. 1o min. sa han (afrikanere og tid...spør du når dere skal senere, svarer de "hoje" - "idag"). Det endte med at vi tok taxi i en halvtime, vi kjørte langt ut fra byen, gjennom et svært marked, og stoppet i et slags boligstrøk a la Noel Langa sitt. Her var det vel ingen restauranter tenkte vi, men fulgte likevel etter Chakalo langs noen hekker. Så kom vi inn i en liten hage, og det viste seg at det var en bursdagsfest. Ikke lenge etter at vi hadde kommet gikk strømmen i området. Det ble bekmørkt under stjernehimmelen, men snart kom stearinslysene fram og alle gjestene begynte å synge og tradisjonelle danser. Veldig spesielt å oppleve, som å være tilbake ved leirbålene... Jeg lente meg tilbake og tenkte at jeg ikke ante hvordan vi skulle komme oss hjem, men der og da spilte det ingen rolle. Det endte likevel med at vi tok en lokal buss tilbake, selvfølgelig også den stappfull til bristepunktet.
Nå er det oppgaveskriving som står på timeplanen.
Peace out
.h&b
Subscribe to:
Posts (Atom)