I¨m lost in the bush'en

Det er så mangt man aldri kunne tenke seg at man skulle ofå ppleve. Den merkeligste dagen i mitt afriansk eksil var forrige lørdag, 22. september. Der fant jeg meg selv i solsteiken langt ute i den mosambikanske bushen sammen med 500 syngende, bedende og dansende afrikanere, et NRK-team og sist, men ikke minst Dan Børge Akerø og Jørn Hoel!
Det var ikke helt tilfeldig at vi deltok på denne friluftsgudstjenesten, når ryktet om at de to norske ikonene skulle komme var det ikke annet enn å pakke sekken og ta seg turen for å bevitne dette absurde opplegget.
I anledning TV-aksjonen, som i år går til blant annet Mosambik, var de to herrene til stede for å lage tv-opptak. Jørn Hoel sang "Har en drøm" og Dan Børge gikk rundt og håndhilste på alle sammen. Hvor mye de fremmøtte mosambikanerne, som hadde blitt busset inn fra Maputo, skjønte av hele greia er uklart, det var sannsynligvis like underlig for dem som for oss. I hele tatt var det et merkelig, konstruert og ganske umotivert kulturkræsj som ikke så spesielt bra ut i det hele tatt. Men det blir interessant å se hvordan de klarer å redigere det sammen til noe bra. Det sendes 21. oktober tror jeg. Jeg er bleikingen på bakerste rad, med caps og solbriller.

Ponta de Malongane

el


Lik Dante som fikk et glimt inn i himmelriket i Den Gudommelige Komedie har jeg også fått en smak av Paradis, avd. Ponta de Malongane. Å ligge på en øde strand i soloppgang med delfiner som hopper omkring i vannkanten, hvaler som sprutende bryter sjøen i horisonten og aper som klatrer i trærne bak oss var som å befinne seg i en kitsj-plakat på en fjortisvegg, men ikke mindre beroligende av den grunn. Det gjorde ikke noe at vi hadde hele Tartaruga Lodge for oss selv denne helga, ingen andre gjester var å se, bortsett fra en haug klumpete sør-afrikanere som dukket opp idet vi kjørte av gårde på søndagen (puh! snakk om flaks!). Malongane ligger tre-fire timer unna Maputo. Den første timen går med på å kjøre ombord i den provisoriske bilferga som går frem og tilbake i Baya de Maputo, her fylles det på med biler til ferga ligger og dupper med bare en meter fra vannflaten og opp til dekk. En litt stor bølge der og hvem veit hva som skjer. Det ble forresten sendt ut tsunamivarsel i Mosambik etter jordskjelvet i Indonesia i forrige uke, men det ble snart trukket tilbake, riktignok var bølgene Malongane noen av de største jeg har badet i, men de var resultatet av en storm i det indiske hav noen dager tidligere. Etter å ha krysset maputobukta i en ferge overlesset med folk, høner og det som verre er, kommer man til Catembe. Det er litt mer liv på denne fergekaia enn på Sulesund fergeleie hjemme for å si det sånn. Herfra bærer det inn i ødemarka på en vei som i stor grad bare består av sand. Grethe, som vi dro med, fikk testa firhjulstrekkeren sin så det holdt. En gang holdt vi på å velte da hjulene skled ut av sporet, men denne dama kan å kjøre bil! Etter to timer på øde sandvei var vi vi vel framme i Malongane og Tartaruga Lodge, (enda) et lite paradis der vi var de eneste gjestene for helga. Stedet er herved nr 2 på lista over beste steder i Mosambik (Ilha de Mocambique er fortsatt på første plass).

On the road again

av






Mocambique e nossa terra gloriosa - synger de i nasjonalsangen sin: "mosambik er vårt strålende land", "vår strålende strand" hadde vært mer passende i dette landet som med sine 2000 kilometer med sandstrand har en av Afrikas lengste kystlinjer. Ekspertene sier at Mosambik er et av de neste store reisemålene og noen spår til og med at det vil bli større enn Thailand. Hvem vet, den sørafrikanske utbyggingen er hvertfall å se overalt. Kjøper man et hus på stranda her, kan man nok tjene gode penger på det om noen år. Jeg håper bare noen av alle de strandkilometerne får ligge like urørt som de gjør idag. Vi har utforsket et par av disse kilometerne i det siste, vi har blant vært i Macaneta og i Bilene, som ligger henholdsvis en og to timer nord for Maputo. Til Macaneta dro vi sammen med Jon Olav og Åsmund, to venner av Bri. Europecar hadde dessverre ingen firehjulstrekkere igjen da vi kom og ville leie bil, faktisk hadde de bare en bitteliten Kia fireseter å tilby oss. Vi tenkte vi fikk se hvor langt den holdt på de hullete veiene. Den lille tekokeren holdt merkelig nok hele veien, både fram og tilbake. Macaneta ligger i et elvedelta og vi måtte ta verdens minste bilferge over elva for å komme til stranda. To biler var det plass til på den lille elveprammen, heldigvis tok turen over ikke mer enn fem minutter. Det er mye rart å se langs veien i dette landet. For eksempel er det ganske interessant (og nervepirrende) å se på kjøremønsteret til chappaene. Vi ble for eksempel vitne til en tredobbel forbikjøring hvor altså en bil kjørte forbi en annen bil som kjørte forbi en tredje bil. Et annet fenomen er det fullstendig overlassede pickupene som raser av gårde i 100 kilometer i timen med opptil 20 stykker som klamrer seg fast for livet på lasteplanet. Kaoset som råder på markedene man kjører forbi er også alltid morsomt å overvære.
Forrige helg dro vi til Bilene sammen med fredskorpser Grethe, som har invistert i den største firhjulstrekkeren jeg har sett, og hennes datter Alva. Bilene ligger ved en lagune og er ekstremt rolig og stille. Jeg har ikke opplevd slik stillhet siden jeg var på Hedmarken... Dessuten serverte de det som må være den beste sjokoladekaka sør for sinsenkrysset.
Costa do sol, som de kaller strandlinja utenfor Maputo, er ikke like idyllisk, men desto mer livlig. Det hender jeg sykler utover her, kjøper grillet kylling i en av de små bodene som ligger på rekke og rad her. Rundt omkring trasker selgere, fylliker og skolebarn om hverandre. Vannet er brunt av forurensing og det er glasskår og kokosnøttskall strødd utover hele stranda. På turen jeg tok idag var også store deler okkupert av flere hundre medlemmer fra Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige, de rullet seg i sanden, sto på kne i fjæra, noen prester danset og sang andre skjelte og smelte og truet så svovelen oste av dem, og en liten gruppe var med stor iver i ferd med å gravlegge ei geit de hadde ofret... Og vi som klager over tilstandene de offentlige badestrendene i Norge!

Rubbel og Britt 3

Rubbel og Britt 2

Rubbel og Britt

Afrikansk tid

De som mener at tid er penger må ta feil. I motsatt fall burde jo afrikanerne være steinrike.

Sosialantropologene forklarer: Mens vi hjemme i nordvest lar klokka diktere oss, bestemmer afrikanerne heller selv. Mens arrangementet i Norge begynner klokka 20.00, begynner det i Mosambik "når alt er klart" eller "når alle er kommet". Man skulle tro alt ble et salig kaos av slikt, men det interessante er at de har innarbeidet en egen underlig dynamikk for det. Det beste eksempelet jeg kan komme på er når Bri skulle overraske sjefen sin med kake på bursdagen hans. Noen lærere og kollegaer skulle også være med, men når det gjelder overraskelser er det Bri som er arrangør, det kommer neppe som noen overraskelse. Det var lørdag morgen og planen var å møtes utenfor skolen klokka ni, kjøpe kake og dra hjem til sjefen. Det var selvfølgelig ingen som var der klokka ni. Halv ti dukket to stykke slentrende opp. Når vi spurte hvor de var fikk vi, som alltid!, vage svar om at de kommer og er på vei. Klokka ble kvart over ti og vi begynte å bli litt stresset, kanskje director Victor ikke ville være hjemme. Halv elleve kom det en til, i mellomtiden hadde vi innsett at vi bare fikk ta det som det kom, og satt oss på en kafe for å vente der. Kvart over elleve var alle kommet, men da hadde en gått for å gjøre et ærend og kom ikke tilbake før halv tolv. Akkurat da så vi bilen til Director Victor svinge inn foran skolen og sjefen selv som forsvant inn på kontoret. Dermed var det bare å ta med seg kaken og trommene (de er alltid med der det er fest) og banke på. Det ble stor suksess. Og bare Bri og jeg stusset over hvordan dette her gikk til.

I romanen "Leopardens øye" beskriver Henning Mankell (som bor i Mosambik) forskjellen på hvit og svart kultur. En av tingene han tar opp er måten å snakke på. Hovedpersonen opplever å aldri få skikkelig svar fra en afrikaner, bare vage, uklare og gåtefulle bortforklaringer. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler av og til litt av det samme. Nå snakker ikke folk så mye om leoparder som jakter om morgenen og fortidens ånder, slik de gjør i romanen, men det er ofte veldig forvirrende og vanskelig å få klare svar fra noen. Nå sitter jeg for eksempel og venter på at Mario skal dukke opp, han skulle vært her for en time siden, spør jeg hvorfor han ble forsinket, regner jeg ikke med å få et klart svar. Spør man noen om veien er man like forvirret etterpå. Det er ikke bare språklige problemer, men en helt annen måte å føre en samtale på, eller en annen måte tenke tid og rom på, eller noe sånt. Hvem vet?

Ebay på afrikansk vis

Ifølge historien var det første Libyas president, Gadaffi, sa da han besøkte Maputo: "Where is Xipamanene". Det største markedet i Mosambik er også kjent langt utover landegrensene. I bydelen Alto-Mae ligger dette gigantiske og kaotiske området. Befolket av ropende selgere, høner, tiggere med polio-deformerte bein, geiter, utmagrede gamle menn og tjukke afrikanske kvinner, barn i alle aldre springer omkring, biler og chappaer tuter, bodene som selger cder og stereoanlegg konkurrer om volumnivå og overalt står det små radioer og spyr ut rapmusikk.
Det sies om auksjonssiden på internett, ebay.com, at får du ikke tak i det du skal ha der, så finnes det ikke. Vel, det samme kan sies om Xipamanene. Ifølge ryktene kunne man tidligere få kjøpt alt fra levende leoparder, sjimpanser til kroppsdeler fra mennesker her. Idet kaoes du trasker rundt i blir du tilbudt å kjøpe det meste. For eksempel klær i absolutt alle fasonger, tilstander, størrelser, farger og alder. Det er her alle posene med klær dere gir til innsamlingsaksjonene havner. De havner på markedet og blir solgt for en billig penge. Resultatet er jo at afrikanerne går rundt i de mest forunderlige bekledninger og kombinasjoner. Veiarbeidere står og jobber i åttitallts-blazere, folk trasker rundt i dressbukser og boblejakker, småunger promoterer for sveitsisk mesterskap i kvinnefotball '86 (Dørvakta vår kommer annenhver uke på jobb i dress og slips, fordi han har bare to sett med klær, finstasen og arbeidsklærne, og hver andre uke må han jo vaske arbeidsklærne). Men det er ikke bare klær man får tak i i Xipamanene. Her går oksehodene, hønene og de levende geitene for en billig penge. I voodooavdelingen får man tradisjonell medisin, urter, piller, røtter og blader i alle varianter. Fletta kurver, panner, kokosnøtter, mer eller mindre frivillig soltørket fisk, bilstereoanlegg, lampeolje, peanøtter, kongereker, grønne tomater og andre mystiske grønnsaker, øl, øl, øl, mobiltelefondeksler, kleshengere, vesker, klær, tonnevis med klær, med eller uten lopper, (godt) brukte sengesett, kassetter, dvder, tannkrem så det holder, fanden og hans oldemor, kort sagt alt du måtte trenge til og utenfor hjemmet blir du tilbudt der du går deg vill blant alle bodene. Det er en intens opplevelse å tråkke rundt i Xipamanene og jeg kan ikke unngå å tenke på de som jobber der hver eneste dag. Som sitter på sin lille, faste flekk og tilbyr sitt lille sortiment, noen små fisk på et klede eller det de måtte ha rasket sammen fra hageflekken. Det er også et liv.

Hjelp! Vi er på ferie...

Navnet Parelius lyder på det opprinnelige gresk som det stammer fra "Par Helios" - for de som ikke har lest gresk på en stund betyr det altså "under solen", og nå i juli har navnet virkelig kommet til sin rett når (nesten)hele familien Pareliussen har tatt turen sør for ekvator og utsatt seg for den nådeløse afrikanske heten. Nåja...det er jo vinter her omkring akkurat nå. Med temperaturer helt nede på 15 grader om natta har det jo vært iskaldt. Afrikanerne går jo rundt med toppluer og boblejakker i solsteiken. Så kaldt har det vært at jeg faktisk har pådratt meg kraftig forkjølelse (Som kjent er jo symptomene på malaria de samme som for influensa, men jeg satser foreløpig på at det neppe er malaria som gjør meg så snørrete) Uansett, familie på besøk er ingen spøk. Søster Johanne ble igjen hjemme og valgte heller å bruke pengene sine på svømmekurs på årets Roskildefestival. Resten av slekta tok turen nedover. Ganske imponerende. Det er tross alt på andre siden av jorda. Tenk at jeg sitter under føttene deres akkurat nå. Merkelig tanke. Først ute var søster Elin og kavaler. Vi møtte de i Cape Town dro de med til Maputo etterpå. Etter å ha vært guide i hovedstaden noen dager var det de som ble med oss nordover til Den mosambikanske øy. Far og Mor Pareliussen kom en uke senere. Sistnevnte hadde tidlig uttrykt bekymring om alt fra strandslanger til kakerlakker og malaria. Men det gikk overraskende, bare noen små gekkoer var å se. Alt i alt må jeg si herr og fru Parelius var usedvanlig tøffe. Uten angst kastet de seg ut på elefantsafari og inn i stappfulle chappaer (21 personer i en Toyota Hiace er ny rekord for meg..), fryktløse ble de med på ghettosafari, guidet av min gode hjelper Mario, og fikk med seg Xipamanene, et av de mest kjente markedene i Afrika, og et eget kapittel for seg selv. De prutet seg gjennom hordene av gateselgere, taklet nysgjerrige politimenn og var ikke fremmed for litt god gammeldags backpakking på øyene utenfor byen. Pappa fikk smake på laguster igjen, en type hummer uten klør, som han hadde lengtet etter i førti år, og mamma surret seg inn i capelanaer, de afrikanske kledene som damene bruker her, så man ikke skulle tro hun hadde gått i noe annet hele livet. Om portugisisken gikk litt trått, og helst ble byttet ut med sjømannsspansk eller hedmarksengelsk så klarte de likevel å komme seg opp til Ilha de Mocambique de også, tross en fartsglad drosjesjåfør (200 kilometer på en time og et kvarter..). Det er ikke tvil, flere burde følge eksempelet og ta seg turen. Vi har ledig gjesterom.

Mr. Hans og Den mosambikanske øy

Scena i Karate Kid I, der helten selv står på en påle i på stranda i solnedgang og sparker i lufta er både berømt og beryktet. Det er kulere å se ungene trene capoeira i vannkanten, og selv om vannet i Maputo er for skittent til at det frister å bade så mye er det ganske fint å sitte der å lese og takke pent nei til suvenirselgerne. Det siste gjøres med størst hell på det lokale språket shangana. Min venn Mario lærte oss trylleordene "Ani shilavi" - som betyr "jeg vil ikke ha det". Selgerne blir så overrasket når vi sier det at de begynner bare å le og blir ikke skuffet når vi ikke vil kjøpe noe, i stedet vil de lære oss nye ord. Strendene i Mosambik er av en annen verden. Godt over 2000 kilometer strandlinje har landet. Og selv om Sør-Afrika har kjøpt opp en del meter, er det fortsatt mer enn nok å ta av. Man kan vandre langs det kritthvite (hørt det før) beltet i dagesvis, virker det som, uten å støte på mange.
Noen strender er likevel mer opptatt enn andre. Strendene på Ilha de Mocambique er for eksempel offentlige toalett. Når vi trasket rundt denne lille øya nord i Mosambik så vi folk sitte på huk rundt omkring og bedrive sitt. Snakker om føling i fjæra...Med 7000 mennesker uten tilgang på noe kloakksystem er stranda faktisk det beste stedet å gjøre det på. Det er bare å vente på neste tornado så er alt skylt bort. De ligger i tilfelle mye ulumskheter i farvannene der nordover, for øya har vært bebodd siden 1200-tallet. Først kom afrikanerne hit, senere seilte araberne nedover fra Dar Es Salam og strandet her, før Vasco da Gama ankret opp 1498. Den portugisiske bosetningen står der den dag i dag, og er ført på på UNESCOs verdensarvliste. De første portugiserne gjorde var selvfølgelig å bygge en kirke. Den er idag regnet for å være den eldste bestående europeiske bygningen på den sørlige halvkulen. Etter at den sakrale makten var introdusert på øya var det neste skritt naturlig nok å stadfeste den verdslige makten. Fortaleza de Sao Sebastian er et gedigent fort på nordspissen av øya. Bygget i beste piratstil med kanoner og palmer, fengsel og en egen luke hvor alle opprørerne ble kastet i havet. Idag er fortet i ferd med å kollapse helt sammen, murpusse drysser i håret på deg når du trasker gjennom gangene. Det er for øyeblikket også fungerende ungdomsskole, mens de holder på å bygge ferdig den egentlige. Med ekte sjørøverfort, perler som fortsatt skylles opp på stranda etter et skipbrudd på 1600-tallet og en fin miks av afrikansk, arabisk og europeisk kultur, blir det naturligvis en helt spesiell stemning. Merklig nok drev ikke portugiserne bort alle muslimene på øya, de er fortsatt i flertall, og det er også flere gamle moskeer, en enda elde enn de portugisiske bygningene. De meste er likevel i ruiner i dag. Her står det mer om øya : http://en.wikipedia.org/wiki/Island_of_Mozambique
Det var ikke mange turister her. Vi hadde et helt hotell for oss selv og de kveldene vi ikke spiste middag på hotellet fikk hele staben fri og vi møtte de på stranda (det var en ren strand på øya!) hvor de drakk øl.
Vi seilte også med dhow, en seilbåt type arabisk, ut til Ilha de Goa, en enda mindre øy utenfor Den mosambikanske øy, her var det lokale fyrtårnet og den enda mer lokale fyrvokteren, den eneste innbyggeren her. En merkelig skrue som neppe hadde hatt vaktavløsning på en stund. Han lå og gliste og rulla seg i sanden. Med opptil to meter høye bølger som slo innover stranda ble det dessverre begrenset med bading. Bedre ble det ikke av at man ble fullstendig forslått av korallbiter og skjell som ble kastet på land for hver bølge.
Det er ikke mye tigging i Mosambik, omstendighetene tatt i betraktning (det er nå offisielt det 168. fattigste av 177 land i verden), og det de spurte om her på øya var ikke penger eller mat, men blyanter, penner og skrivebøker. Vi hadde heldigvis fått tips om dette og hadde med oss en del skolesaker. Sjelden har jeg møtt så mange hyggelige mennesker klemt sammen på så få kvadratkilometer. Et virkelig flott sted, sammen med Cape Point er dette høydepunkt hittil i Afrika.

Noen bilder fra sommeren (eg. vinteren). Flere kommer etterhvert (også med bildetekst)

Struts i solnedgang

På begynnelsen av 1900-tallet satte den portugisiske administrasjonen i Mosambik igang et storstilt landbruksprosjekt sør i landet. De enorme savannene skulle omgjøres til åkerlandskap. Og for å sikre de fremtidige plantasjene satte de først igang en massiv elefantjakt. Elefanter har nemlig en stygg uvane med å tråkke i stykker oppdyrket land. 2000 elefanter gikk med i massakren som fulgte. De ble nesten utryddet i hele den sørlige delen av landet. Ikke overraskende ble det ikke noe særlig til gårdsdrift å snakke om. Savannene ligger der urørte den dag i dag, bare litt mer øde enn før.
Min portugisisklærer Sergio skulle som tidligere nevnt ønske at Mosambik var blitt kolonisert av flittige engelskmenn, som i Sør-Afrika. Og forskjellen er virkelig slående i det du krysser grensa til nabolandet i buss på vei til Johannesburg og Cape Town. Mens man i Mosambik har kjørt gjennom ukultiverte ødemarker er det rett over grensa i Sør-Afrika mål på mål med med åkrer langs motorveien. Uendelige maisåkrer ligger side om side med idylliske appelsinfarmer og bananplantasjer - Usa-style. For dette landet ligner ikke mye på Afrika. Ikke bare kjører de like mye bil og spiser like mye kjøtt som amerikanerne, men også cowboyhattfrekvensen er like høy. Idet man har lagt den enorme Krugerparken bak seg, og kjørt forbi byene Komaatiport og Nelspruit kommer man inn i et landskap som ligner det ville vesten med kaktuser, brunsvidde åser og kanyons ved siden av togskinnene.
Men vi tok fortsatt buss, og var på god vei til Jo'burg eller Josie - også kjent som Johannesburg. Byen som inntil nylig hadde verdensrekord i antall liter blod i gatene før Nairobi i Kenya fikk den tvilsomme æren. Med Sør-Afrikas blodige kriminalstatistikker godt innprentet i skallen rullet vi inn i Johannesburg ved solnedgang - i femtida altså, det er vinter her. Vi kastet oss inn i første og beste taxi og ga sjåføren adressen til våre venner Mona og Ruis piggtrådsikre leilighet. I et land hvor det reklameres for skuddsikkert glass på gata gjelder det å komme seg bort fra trivelige steder som busstasjoner og slikt. Vi ble riktignok litt bleke når vi så at taxien fulgte skiltingen mot Hiltbrow - den mest kriminelle bydelen i Johannesburg - og trakk et lettelsens sukk når vi endelig svingte en annen vei. Det lille vi så av byen var ikke spesielt vakkert. Det lignet veldig mye på enhvilkensomhelst amerikansk by, og hadde de samme skiltene og logoene og skyskraperne rundt omkring. Rosebank, bydelen hvor Mona og Rui bor, er av de fineste og tryggeste, og har et berømt søndagsmarked. Her får man kjøpt det meste man ikke ante kunne eksistere av antikviteter, rarieteter, snurrepiperier og suvenirer. Jeg ga endelig av for kitsj-presset og investerte i et avansert påskeegg - Et utskjært strutseegg med lyspære inn. Jeg styrte i det minste unna all batikken!

Vi hadde vært omtrent tre timer i Cape Town da det kom bort en fyr til meg og spurte om jeg hadde lyst at han skulle bruke kniven på meg. Regnestykket var enkelt. Det ville jeg selvfølgelig ikke. Nå så jeg aldri om han faktisk hadde en kniv på innsiden av lommen, slik han hevdet (Dette var midt på lyse dagen, i hovedgata Long Street, med folk bare ti meter foran oss), men villskapen (eller rusen som det også heter) i øynene hans, pluss sjansen for at den eventuelle kniven var brukt før og dermed kunne være smittefarlig med aids var overbevisende faktorer. Jeg åpnet lommeboka for ham og lot han grabbe med seg de fem-seks hundre randene jeg hadde på meg. Det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Jeg ble først og fremst forundret. Ranet? Jeg? Som min gode venn Ole Morten kommenterte om innbruddet; "kjipt og eksotisk på samme tid". Altså eksotisk på en kjip måte, det er da noe. De hundrelappene som forsvant betyr ingenting, det de egentlig stjeler er jo følelsen av trygghet, og den er mye mer dyrbar. Men når det kanskje viste seg å være en falsk følelse, var det kanskje greit?
Sør-Afrika er fascinerende på avstand, det er både uland og iland på samme tid. Det har en av verdens høyeste vold og kriminalitetstatistikker, enorme forskjeller mellom fattig og rik, millioner av ulovlig immigranter, elleve offisielle språk - deriblant klikkespråket Xhosa og det litt lattervekkende afrikans, som kan minne om en svært, svært sær norsk dialekt. Ikke ulikt flamsk, altså. Crime is a national obsession, står det guideboken vår, og det var ingen som var overrasket over at vi hadde blitt ranet, tvert imot fortalte alle de lokale at det samme hadde skjedd med dem for ikke lenge siden.
Men, tross en enorm township i utkanten og gatene fulle av folk med tvilsomme hensikter, Cape Town er fabelaktig bra. Dette må være den mest bohemske byen i Afrika: Omkranset av vingårder og med legendariske Long Street, som mest av alt minner om et kvartal i Montmartre, Paris. Når vi allerede var blitt ranet var det ingen vei tilbake, vi tok på oss turistrollen med stolthet og gjorde unna alt det obligatoriske. Første dagen gikk vi langs Waterfront, som mest av alt minner om Bryggen i Bergen, bare større. Været var også som i Bergen - stadig skiftende, men mest vått. Her møtte vi også min kjære søster, Elin, og hennes utkårede, Simon. Vi bega oss ut av byen et par dager. Først tok vi en guidet tur i vindistriktet, inkludert et lynkurs i vinsmaking. Dette området minte om the rolling hills of England og var ikke lite idyllisk der det lå med sine vinranker og små landsbyer. En ettermiddag dro vi til Canal Walk, som er det største kjøpesenteret på det afrikanske kontinentet. Ikke akkurat min stil, men fire hundre butikker, bygget som et slott i prangende og smakløs eurodisneystil til tross, etter noen måneder i Maputo var det godt å se et skikkelig kjøpesenter (det sitter langt inne å innrømme det, men det er sant...). Jeg gikk fort lei, men fikk idet minste investert i en ny laptop. Vi rakk også en liten fjelltur en dag. Cape Town ligger ved foten av Table Mountain og det går selvfølgelig taubane opp de tusen meterne, flott utsikt over hele the western cape, som det heter. Obligatorisk var selvfølgelig også en tur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt 18 av sine 27 år i fengsel. Idag er øya et lite paradis hvor kaniner hopper og pingviner vagger omkring hverandre (det er sant!). Men høydepunktet var nok den dagen vi tok turen sørover til det forgjettede Kapp det gode håp. Stranden er etter tradisjonen (men ikke i realiteten) det sørligste punktet i Afrika. Det er også her den flygende Hollender skulle prøve å krysse inn mot det indiske hav i storm og uvær, men måtte gi tapt etter at den rabiate kapteinen forbannet Gud og ble dømt til å seile omkring til evig tid. Det var et fantastisk vakkert sted. Tuppen av Afrika! Det var ganske utrolig å stå der og prøve å forstå at 600 mil sørover lå Antarktis. Det var også her vi støtte på en flokk med struts i strandkanten. Med sola som gikk ned i Atlantarhavet bak dem satt vi i bilen og fulgte dem med blikket, og jeg tenkte at strutsekjøtt er jækla godt...
I sin fabelaktige bok A Short History of Nearly Everything skriver Bill Bryson om en skotsk vitenskapsmann (jeg tror han var en av grunnleggerne av geologien) som hadde den merklige hobbyen å prøvesmake på alle dyr han kom over. Målet var å spise seg gjennom hele verdens fauna, fra pungrotter til flodhester. Han kunne like gjerne vært sør-afrikansk. Om de ikke har så mye flodhest på menyen, så spiser de det mest annet som finnes i skogene deres. Struts, krokodille, og antiloper som Impala, Kudu og springbok blir alle servert i filetform i den typen cuisine de kaller "game food" - navnet kommer av game reserve, som er betegnelsen på nasjonalparker og lignende. Jeg har jo selv noen liter skotsk blod i årene, så jeg følte jeg også måtte smake meg gjennom viltbestanden. Det var ingen store overaskelser. Krokodille smaker som kylling - altså ingenting, kudu og springbok minner både om lam og storfe. Mest interessant var struts, som jeg synes smaker som en blanding av kylling og oksekjøtt, på samme måte som hvalkjøtt smaker en blanding av fisk og okse. Mat og drikke er velsignet billig i Sør-Afrika, for ca 120 kroner fikk vi middag til fire, med øl. Da går det an å spise ute! Det kulinariske høydepunktet ble uten tvil Beltahazar på Waterfront. Kjøttet der var så mørt at man ikke merket at man tygde. Etter noen måneder i Mosambik, hvor man noen ganger blir sliten i kjeven av å tygge seg gjennom det kjøttet man blir servert, var det ikke mindre enn himmelsk.

En bursdag i Afrika

Fröken Mosambritt er et helt lite event-byrå i seg selv. Bursdagen min i fjor var jo legendarisk, det vet alle som var med på den. Kunne hun overgå seg selv i år? Selvfölgelig kunne hun det.
Det ble nok en gang en dag full av kontraster. Etter å ha blitt servert muffins på senga dro vi til det mest snobbete hotellet i byen, hotell Polana, for å spise lunsj. Vi hadde tenkt at vi måtte spise der en gang i löpet av oppholdet, og nå synes det å väre en like bra anledning som noen. Maten var god, men hadde en liten moralsk bismak. Vi betalte nesten en halv mosambikansk månedslönn for to små forretter, vannet vi bestilte kostet en vel omkring en dagslönn. Det var helt absurde priser og personalet stusset litt da vi ikke bestilte noen hovedrett eller dessert.
Etter dette måtte Bri på skolen og jobbe, og jeg mötte guttene i The Umoja Action Team, for å bli med dem og se på arbeidet deres. Umoja er et stort kulturprosjekt mellom Norge, Mosambik og Sör-Afrika, det er dette Bri også jobber under. Calu, Fernando, Benito og Nelson i action-teamet er pådriverne for prosjektet i Maputo. I det siste har de jobbet på forskjellige barneskoler rundt om i byen og hatt workshops med trommer, sang og dans. Vi tok chapa ut til et av forstedene besökte en barneskole der. Her var det mildt sagt kaotisk. Noen elever hadde friminutt, andre hadde timer. Klasserommet var enten under palmene, i skyggen av skolebygningen, eller i en av de nakne salene inne i bygget. Det var ikke pulter nok til alle, så noen må sitte på gulvet. De har en tavle, en pekestokk og kritt. Elevene har en penn eller blyant og en bok eller to. Det er ingen dörer eller vinduer, så det er konstant stöy overalt. Men gutta i action-teamet har alle gått på lignende skoler selv, så de lot seg ikke affisere.
För trommingen begynte presenterte de meg for elevene, og for å gire dem opp litt ekstra fortalte de at jeg var en av sjefene for hele Umoja-prosjektet og at jeg hadde bursdag. Og för jeg visste ordet av det sto en hel afrikansk barneskole og sang "Parabens a voce" - altså Happy birthday - til meg. Og like etter gikk ei jente frem og spontant-deklamerte et dikt...!
Deretter var det tre timer med heftig skråling, hoftevrikking og dundrende djember. I det vi skulle gå kom det en liten gutt bort og ga meg et ark. Der hadde han skrevet noe. O que e isto - hva er dette - spurte jeg. - E uma poema - det er et dikt - hvisket han og stakk.
Vi dro inn igjen til byen igjen og jeg og Bri dro for å spiste middag, hun sukket og klaget over at hun ikke hadde fått ordnet noe til bursdagen min, men jeg sa at jeg var godt fornöyd etter snobbelunsj og trommekurs. Vi dro hjem og parkerte syklene da Bri plutselig hvisket "Jeg tror det er noen i bakgården", etter innbrudd har vi jo värt ekstra oppmerksomme på sånt, så jeg gikk dit for å sjekke hva det var. Det var absolutt noen der. Der sto hele Action teamet igjen sammen med Verdens Hyggeligste Sjef, min private guide Mario, Stefan og Aldo som jeg ble arrestert sammen med, og en hel del andre bra folk med kake og öl og ballonger. Mosambritt hadde lurt meg trill rundt igjen. Festen ble en klassiker.

Late menn

Hva gikk galt med Mosambik? Like för jeg dro hit leste jeg en artikkel om en danske som påstod at hovedårsaken til Afrikas problem med fattigdom, underutvikling og krig skyldes en kultur av late mannfolk. Den afrikanske mannen gidder rett og slett ikke engasjere seg, hevdet dansken, som jeg ikke husker navnet på. En nokså radikal påstand, det er nok de fleste enig i. Men når jeg snakker med folk her nede er det litt underlig at flere har samme svar på spörsmålet. Sergio de Jesus (ja han heter faktisk det!) skulle önske at landet heller hadde blitt kolonisert av Tyskland eller England. Da hadde det värt en helt annen sving over sakene, sa han og smelte pekestokken i kateteret. Han skyldte på late portugisere, udugelige som de var til koloniadministrasjon. Med rigide, punktlige og flittige engelskmenn eller tyskere som kolonisatorer hadde landet idag hatt en helt annen arbeidskultur (Tja...Tysklands eneste koloni endte vel ikke akkurat lykkelig..noen som husker Rwanda? Det var i beste fall et folkemord helt etter tysk systematikk...huff, den var stygg, beklager). Men min flittige kompis og trommelärer Calu er enig. - We need to build this country together, man, sier han, men legger til at folk er ikke interessert, de gidder ikke å bry seg med noe annet enn seg og sitt (Lyder kritikken kjent?) Sosialismen kastet de på båten samtidig som det ble innfört fredsavtale på begynnelsen av nittitallet, kapitalisme og individualisme ble tatt imot med åpne armer, Sör-afrika har jo for eksempel kjöpt opp hele kystlinjen og bygget feriesteder for seg selv. Smart, dermed går alle pengene rett tilbake i deres egne lommer.

Og speaking of "The USA of Africa" - altså Sör-afrika (de har mange tjukke, hvite folk, og kjörer mye bil), vi loffer til Cape Town neste helg. Först buss til Jo´burg, som det kalles her, der skal mi väre noen dager hos noen venner av MosamBritt, det kan bli interessant, byen holdt vel rekorden for å väre verdens mest kriminelle inntil Nairobi tok den igjen for litt siden. Vi blir der bare to dager, så tar vi fly til Cape Town og blir der en uke. Nelson Mandela here we come!

Bilder

Endelig har jeg faatt over noen bilder. Her er noen blinkskudd fra gaardsdagens sykkeltur langs Costa do sol. Bare fem kilometer ut fra sentrum saa er man ute paa bygda .

You get what you pay for - om restauranter og aa spise ute

I Mosambik faar du det du betaler for. Hverken mer eller mindre. Det er veldig greit aa forholde seg til. Vi var en gjeng skandinavere (jeg vet; gud forby!) som var ute og spiste forrige helg. En av oss bestilte det som het "Green salad" i menyen, og det var akkurat det hun fikk, en dose gronn salat, hverken mer eller mindre, noen gronne blad av typen kinakaal eller isberg eller hva det naa var. Bestiller du en roast-beef-sandwich faar du akkurat det: et stykke roastbeef mellom to loffskiver, og ingenting annet. Det er litt fascinerende, men mest av alt veldig enkelt aa forholde seg til.

You get what you pay for heter det i USA. Ja, det er vel slik. Det er to ting de ikke faar til her. Det er laaser og det der glidelaaser. Etter at min fantastiske canadiske ryggsekk forsvant i innbruddet maatte jeg kjope meg ny sekk. 150 meticals (ca 40 kroner) skulle de ha i ryggsekkbutikken. En halvtime etter gikk den i stykker, forst satte glidelaasen seg fast, og naar jeg provde aa riste litt i den datt den helt av. Og jeg som hadde spandert tyggis paa betjeningen og alt mulig!

Estrela vermelha

Mosambik er saa fattig. Saa inni helvetes fattig. Minstelonnen er paa 1600 meticals i maaneden, altsaa rundt 400 kroner. Paa kjopesenteret ved siden av oss koster en pose notter 114 meticals! Det er absurd for en sosialdemokratisk nordmann. Jeg tenker at er det en ting som er bra med Norge saa er det at alle i det minste kan handle maten sin paa samme butikk. For aa faa en notert kopi av passet mitt maatte jeg betale 500 meticals til den norske ambassaden. Det er en tredjedel av en maanedslonn her! Tenk om man skulle betale 5000 norske kroner for aa faa en kopi av pass med stempel og underskrift. Paa min slunkne studentkonto har jeg mer penger enn mange mosambikanere kommer til aa tjene i lopet av mange aar.

Mosambik er saa bunnskrapet som det kan bli. Og folgelig handler alt om penger. Det er litt slitsomt. Den observante leser har kanskje faatt med seg at jeg ikke lenger skriver de tre siste b bokstavene i det norske alfabetet slik du skal skrives, men i stedet skriver ae, oe og aa. Grunnen er enkel: Min kjaere canadiske laptop er borte. Vi hadde innbrudd for to uker siden. Mens vi laa og sov brot tyver seg inn i leiligheten vaar og rensket den for alt av verdi. I beste Donald Duck-stil kom de seg inn i bakgaarden vaar (sannsynligvis bestukket noen vakter), her fant de en stige, de klatret opp til verandaen vaar, lirket seg under det heldekkende gitteret som liksom skal sikre oss mot slikt og dirket enkelt og greit opp kjokkendora. Like greit at vi ikke vaaknet, jeg vet ikke helt hva jeg hadde gjort om jeg hadde sett dem. Antageligvis hadde jeg blitt forundret. Innbrudd? Det skjer jo vel bare paa tv?

Uansett, de kom seg unna med alle tre laptopene vaare, to mobiltelefoner, et digitalkamere og et digitalt videokamerea, samt min kjaere ipod og ryggsekk. Det var verdier for 50-60000 norske kroner tenker jeg. Absurd mye i dette landet. De kan neppe ha forstaatt hvor stor fangst de fikk. Det blir som om de skulle faatt med seg en halv million hjemme i Norge. Vi kom oss til politistasjonen og skulle melde fra om det som hadde skjedd. Her ble vi bedt om aa holde kjeft og sette oss ned. Herregud, politiet i dette landet, de skremmer meg... jeg mener: kan man stole paa underbetalte herskesyke mennesker, som i tillegg er bevepnet med hagler og maskinpistoler (det er SAA mye vaapen her!). Naar man i tillegg observerer at det eneste som henger paa veggene paa politistasjonen er reklame for det nasjonale olet 2M (like utvannet som ringnes) skjonner man at etterforskningen nok blir noe tilfeldig. Politiet hadde ikke en gang en telefon og maatte laane vaare mobiltelefoner for aa ringe etter kollegaer. Det er ikke rart de er korrupte. Politikontoret hadde ikke en datamaskin, ikke en skrivemaskin, bare en naken pult og to skjeive stoler. Ingenting annet.

Korrupsjonen gjennomsyrer forresten hele samfunnet her. Det er trist aa hore om ungdomsskolelaerere som prover aa presse elever for penger for aa gi dem gode karakterer. Eneste mulighet for aa faa jobb er aa kjenne noen. I forrige uke brant hele landbruksdepartementet i landet ned. Det var like foer en omstridt reform skulle iverksettes. Brannen startet i arkivet. Neppe tilfeldig...

Men tilbake til innbruddet. Det var tydelig at politiet ikke hadde tenkt aa foreta seg mye. Losningen var aa prove selv. "Estrela Vermelha" (den rode stjerne) er ogsaa kjent som "tyvenes marked". Det er hit alt tyvegodset i landet havner paa billigsalg. Jeg undret meg tidligere om hvorfor det var saa mange feite mobiltelefoner i dette landet, jeg har skjont naa, altfor seint, at de selvfolgelig er stjaalet fra sor-afrika og solgt her paa markedet for en billig penge. Markedet ligger et lite stykke utenfor sentrum og er ikke spesielt trygt for hvite, stinnrike europeere. Vi hoerte om andre som hadde dratt hit etter aa ha blitt ranet og de hadde funnet sine saker igjen. Saa vi bestemte oss for aa prove lykken. Det var Jan Anders, rektoren paa den skandinaviske skolen som sa han kunne folge med oss og se om vi fant igjen noe. Mannen minner om en blanding av Postman Pat og Brannmann Sam, men viste seg snart aa vaere den toffeste svensken sor for Mogadishu. Bevaepnet med pepperspray (i tilfellet det skulle bli noe trobbel) dro vi i vei til markedet. Med oss hadde vi ogsaa en mosambikaner som jobber paa skolen. Det var han som skulle foere ordet.

Markedet var enormt. Her var det saa mye stjaalne varer at jeg ikke hadde trodde det skulle vaere mulig, tusener av mobiltelefoner selvfolgelig, playstationer, cd-spillere, dvd-spillere, laptoper, alt du kan tenke deg av elektroniske varer, en videokanon til femtitusen sto utstilt paa en gammel olkasse. Fascinerende sted aa gaa omkring. Men ikke spesielt trygt, det er visstnok masse sivilt politi her, og kjoper man noe kan man bli arrestert for heleri foer man veit ordet av det. Om vi fant noen av vaare saker var planen aa si at vi hadde penger i bilen og lokke selgerene til den. Naar vi var fremme ved bilen skulle vi, ifolge Jan Anders, som hadde gjort dette foer, grabbe til oss sakene og kaste oss inn i den og kjore av sted - rett og slett stjele de tilbake. Men vi fant dessverre ikke noe av vaare saker. Den toffeste barneskolerektoren vest for Pecos og jeg maatte dra tomhendte tilbake.

Spennende var det lell...

Ambassa-døren på vidt gap

Sånn var det: Et syttendemaitog fullt av hoiende svenske barn og forvirrede afrikanere som mumler "hip hip horra" og vifter med norske flagg, samt en og annen bunad under palmene. Nasjonaldagen ble en surrealistisk affære.
Oppmøtet var klokka åtte i ambassadørens hage. Det var tale og flaggheising og alt som hører med. Siden det ikke er så veldig mange nordmenn i byen hadde ambassaden også invitert alle de svenske barna ved den skandinaviske skolen til å gå i tog, for å gjøre det hele litt mer livat. I tillegg var flere afrikanere som jobber på den norske ambassaden invitert. En fargerik gjeng. Vi sang "Ja vi elsker" og den mosambikanske nasjonalsangen "Terra gloriosa" om hverandre. Toget gikk fem hundre meter til neste ambassadørhage (Disse festningsverkene er ikke små, tro meg!). Vi fikk en del rare blikk fra forbipasserende mosambikanere, de har neppe sett et eneste norsk flagg før, og her kom godt opp mot hundre stykker vaiende i vinden mot dem, de må ha trodd det var invasjon og nykolonisering på gang...
På kvelden var det en mer formell sammenkomst med ambassadørmingling og minsitre som holdt tale om for fint samarbeidet med Norge var. Et langt gjesp. Eneste opptur var at vi fikk servert norsk mat - spekeskinke og linjeakevitt(!). NRK var innom og filmet i løpet av dagen også. Tror innslaget fortsatt ligger på www.nrk.no

Som jeg har nevnt før er klasseforskjellene enorme her, og vi bedriver litt "klassesurfing" mellom de ulike lagene, fra å ha vært på fest i townshipen Hulene og blitt fengslet av råttent politi, var vi, i mangel av tilgang til å se på grand prix, på sossemiddag her en helg. Der dukket mosambiks store rapsønn opp: Mc Roger. Mannen bak den nasjonale hiten "Patrona de patrona" som grovt oversatt betyr noe sånt som sjefen over alle sjefer - ikke ulikt mottoet til den norske barnetv-helten Asgeir, det er ikke alt de har til felles, de har begge omtrent like mye kredibilitet blant folk over tolv. Det er noe lite tiltalende ved å spille gangster-rapper, med musikkvideoer fulle av bling bling og vifting av dollarsedler i et av verdens fattigste land...

Mulungo

"To protect and to serve" heter det blant amerikanske politimenn. Det samme gjelder ikke alltid her omkring. Mitt første møte med mosambikansk politi ble en heller ublid affære. Lørdag kveld var vi på fest i Hulene, en forstad/nesten-slum i Maputo (det som kalles for en township i Sør-Afrika). Som alltid var det fem-seks timer forsinket, festen skulle begynne klokka seks, men var ikke i gang før i elleve-tida. TIA, sa min venn Mario om og om igjen - forkortelse for "This is Africa". Og som vanlig var det ingen som hadde noen planer for hvordan man skulle komme seg hjem. Jeg begynte å bli rimelig trøtt og var ikke særlig lysten på å bli værende der til morgengry og ta første rullende dødsmaskin (les: chapa) hjem igjen, så jeg fikk med tre andre til å dele en taxi. Hadde aldri trodd vi ville klare å overtale en taxisjåfør til å komme hit, så langt ut, midt på natta. Men han kom altså.
To minutter etter vi har satt oss i taxien blir vi stoppet av 7 (!) politimenn, full utstyrte med maskingevær. De skal selvfølgelig se på passene våre. Nå går ikke vi rundt med passene i tilfelle vi skulle miste de, så i stedet har vi stemplede kopier. Dette er fullt lovlig, men den ene politimannen begynner å bli rabiat og kjefte om at vi har ugyldige stempler. Jeg blir beordret inn i politibilen, de andre nektet å være igjen og insisterte på å bli arrestert sammen med meg (ekstremt hyggelig gjort). Så der satt vi bak på pickup og kjørte gjennom den afrikanske natta. Politimennene begynte å bable. "What shall we do with you guys who don't speak like men?" Senere fant jeg ut at dette er kode for å betale. Å snakke som en mann er altså å bestikke. Det var med andre ord bare penger de var ute etter. For å gjøre en lang historie kort: heldigvis hadde tyskeren vi var sammen med vært oppe i samme situasjon før og fortalte politiet hvor skapet skulle stå. Vi kom til å ringe ambassaden og varsel dem, og da ville disse politimennen få trøbbel med å beholde jobbene sine. Og det tok ikke lang tid før de var kjempekompiser med oss og bare ville kjøre oss hjem. Snart slapp de oss av ute i townshipen igjen og det var umulig å finne en ny taxi så sent på natta. Visa endte med at jeg sov over hos Mario der i slummen. Familien hans bor i et to-roms murhus, der hele familien sover på bakken i stua. Som gjest fikk jeg madrassen... Pokker så hyggelige folk og en fin og noe eksotisk avslutning på en lang og merkelig kveld.

Fredagen samme helg var mye bedre. Vi dro på konsert for å høre på bandet Timbila museva, de spiller afrojazz - en blanding av jazz og tradisjonell afrikansk musikk - og det var det største fyrverkeriet jeg har sett. Med seks dansere og åtte musikere på scena tok det helt av. Det ble ikke roligere av at vokalisten innbød til dansekonkurranse underveis. Og afrikanerne er ikke vanskelig å spørre om å danse. De stormet scena og viste frem det de kunne. Klimakset var når
selveste Mor og Far Afrika klatret opp på scenekanten for å riste på rumpa. Godt over seksti år og knapt i stand til å gå, men danse kan de! Det er det villeste jeg har sett. De vant konkurransen overlegent. For å unngå flere klisjeer skal jeg unngå å snakke mer om rytmeseksjonen, men det er ikke til å unngå å innrømme at jeg har begynt på trommekurs. Noen gutter fra skolen til Mosambritt lærer oss hemmelighetene. Jeg har også endelig fått begynt på portugisiskkurs. Med privatlærer to timer hver dag går det ganske greit å lære seg. Det neste må bli shangana, det lokale språket i området. På det språket kan jeg bare ett ord enda: Mulungo - som typisk nok betyr både hvit mann og Jesus!

Det er livsfarlig å leve, og aller farligst er det i Afrika sies det...Man kan blir revet i filler av ville dyr, trampet ihjel av elefanter, oppspist av mygg, herjet av malaria, forkrøplet av polio, gal av rabies, forgiftet av springvann, infisert av parasitter, smittet av aids, krepere av hepatitt a eller b, renne bort av dengufeber, danse Kairo quickstep, sovne inn av tse-tse-fluer eller hoste bort lungene i tuberkulose...
... Men hva er det som rammer oss, hvilken livsfarlig, tropisk og eksotisk sykdom kommer snikende om natta...Hovne mandler!?! Hva i all verden?

Jepp, nå ligger vi begge utslåtte med virusinfeksjon i halsen. Heldigvis har svenske doktor Olle gitt oss pencilinkur så det går over om et par dager, men morro er det likevel ikke. Men det var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg som det som skulle ramme oss.
I mellomtiden har myggen fest, jeg telte ni myggstikk bare på høyre lillefinger, føttene er som en egen melkevei av små røde kratere. Bare å kapitulere til sengs med en god bok...